rubrik

Lørdag 23 juni 2012:
Heller rød enn død
Dagen kom endelig for den siste dagen i rettsaken mot den norske massemorderen.

Det har vært en vemmelig prosess, de fleste psykologer skulle skjemmes og helst finne seg et annet arbeid, etter sine tvilsomme analyser av dette forvirrede menneske.
Dommen som ventes komme senest den 24 august, kommer å bli avgjørende for nordmenns tillit til det norske rettssystemet.

Tiden fremover kommmer også å vise hvem media kommer å solidarisere seg med; folket eller sin egoistiske jakt på fete rubrikker, koste hva det koste vil.

Vi trenger ro.
Vi trenger samtaler og dialoger.
Ikke fler spekulasjoner og sensasjoner rundt denne saken.

Ettersom dødstraffen er avskaffet, noe som skuffer fler enn vi tror, men som vi ikke tror er den beste løsningen, håper vi på en effektiv isolasjon, så vi slipper våkne opp til nye svarte rubrikker om hvilke som har besøkt ham, hvem han brevveksler med etc.etc.

Vi vet det finns professionelle mennekser i norske fengsler, som gjør at et liv i isolasjon kan bli utviklende ved at han aldrig får noe feedback for noen slags rassistiske terorier, men tvert i mot blir møtt med respekt og professionalitet i den situasjonen han befinner seg i.
Ingen mennesker bør behandles etter primitivt hevnbegjær, uavsett hva de har gjort.

Men det må finnes tydlige grenser og all mulighet til fortsatt propaganda må stoppes for å forhindre andre ensomme mennesker å idealisere ham som martyr.

En annen, og meget viktig grense går ved neste valg.

Da behøver vi et pålitelig parti på venstrekanten. Helst et som får velgere nok til å temme høyrevinden og vise alle rødgrønne politikere forskjellen på høyre og venstre.

Thomas Thell

P:S: Vår ubetydelige avis må ta økonomiske hensyn, desverre, og kommer bare med sporadiske kommentarer resten av året, men med ekstra utgaver om festivaler, jazz og annet nyttig.

Vi ønsker alle våre lesere en riktig god sommer!

Redaksjonen

Fredag 22 juni 2012:
Nei til ACTA!
Med glede ser vi at ACTA-avtalet har blitt stemt ned av alle utvalg i EU, som har fått uttale seg.

Også av den viktige handelskommiten, som avslår det og dermed setter spikern i kista for dette monopolovergrep mot Internet.
Vi beundre alle som har samlet inn underskrifter, flere millioner underskrifter ble i går overlevert til parlamentet.

Forhåpentlighvis bli ACTA avist uten krav på omskrivning av parlamentet neste uke, men det er viktig at man får en avtale som alle kan samle seg rundt og som ikke løper filmselskap og plateselskapenes ærende.

Det er en fantisme som har byggd seg opp rundt dette spørsmålet, som bygger på makt og kapital. Rundt et Internett som allerede er nesten erobret og eid av reklame, porno og noen få globale aktører som på mange måter har ødelagt for den vanlige brukers kommunikasjon.

Vi vet at ACTA-lobbyistene ikke gir seg.

De er. og kommer ennå å være som virus i alla maktens korridorer med sin korrupte metoder som sikter på verdensherredømme.

Arbeidet med å få de fjernet må fortsette med uforminsket kraft.

Thomas Thell

Torsdag 21 juni 2012:
Stakkars Julian
Å tro på noe er vanskelig.
Å tro på noe som man får gjennomført og skaper en så stor reaksjon i verden er lettere.

Tror vi.
Derfor har det vært vanskelig for oss å se hvordan Julian Assange har gjømt seg i skjørtene på sine rike venner i London i et ryggdunkerparadis i stedet for å stå for det han kjemper for.

Han har en konspiratorisk fantasi som overgår det meste og verst er det at han undervurderer alle de som støtter han for Wikileaks.

Det skulle vært umulig for en svensk regjering å utlevere ham til USA utan at det skulle bli en regjeringskrise og mer dertil.

Å sitte noen måneder i svensk fengsel, om det skulle vise seg at hans mannlige ego hadde fått ham til å behandle noen kvinner uten særlig respekt, er noe vilken som helst helt skulle klare uten å nøle.

Nå gjømmer han seg på ambassaden for Equador og håper å slippe unna.. Vi tror risken er større i det landet, om han er redd for amerikanske spesialtropper, som sikkert har mye mer detaljerte kart over det landet og en ganske mindre respekt.

Og nå minsker respekten for ham selv time for time i hans naive forsøk på å overbevise oss om noe ingen helt tror på.

Vi får håpe han blir tatt med til Sverige, får en rettferdig rettsak og kan begynne å danne seg et bedre bilde av Sverige.
Kanskje med litt mer ydmykhet.

Thomas Thell

Onsdag 20 juni 2012:
En viktig seier
Det var en kort reise til EM for Sverige.

Etter den sedvanlig opphausede stemningen i media kjentes det ekstra tungt for mange.
Ikke minst alle som hadde produsert suvenirer med håp om Sveriges seirersgang.
Tiden å bygge opp landslaget var for kort.

Zlatan kom inn for sent og Hamrèn har heller ikke ennå satt sin profil på laget.
Derfor var seieren i mot Frankrike et bevis på at Zlatan kommer å bli en bra kaptein for det svenske landslaget og at Hamren har valgt rett.

Vi var selv i tvil, vi har aldrig oppfattet ham som noen lagspiller, mer som en solospiller som passet dårlig i Barcelonas lagarbeid og bedre med den Italienske individuelle spilllesilen.
Men vi har kanskje tatt feil.

Han er kanskje rett «balkanblatte» for svensk fotball. Med sin erfaring av den kamp det er å jobbe seg opp fra en posisjon som ung innvandrer og med en kritisk holdning til de hysteriske svenske sports-journalistene.

Han har et blikk for gode fotballspillere og er ikke redd for å si ifra når det gjelder.

Å se ham som kaptein på vei mot VM-mesterskapet skal derfor bli meget spennende.

Thomas Thell

Tirsdag 19 juni 2012:
"Vem kan trösta Knyttet"
Trygve Slagsvold Vedum blir ny landbruksminister og Marit Arnstad blir samferdelsminister i Stoltenbergs nye regjeringsmakeover.

Det er febrilt og hjelpeløst.

Ingen bryr seg lengre så mye om hva Jens gjør, desverre.

Tiden har snudd seg som på en aksel og mennesker begynner å innse at de ikke behøver støtte et parti, selv om det har eksistert siden deres foreldre var små.

Det er smertefullt for noen.

For oss alle kommer forandringen til å bli vond.

Nye sko kan se fine ut i butikkvinduet, men å gå de inn tar lang tid.

Og hvem som anbefalte disse skoene vil ingen påminnes om.

Thomas Thell

Mandag 18 juni 2012:
Hellas spissrotgang fortsetter
Hellas har bestemt seg.
De har stemt frem høyreflanken for å rydde opp i landet miserable ekonoml.

Euron er dermed sikret og den tunge retretten tilbake fra skammekroken har begynt.
Det er smertefullt å se hvordan det landet har blitt brukket i stykker i denne kampen.

Noe som kunne vært avverget om EU sentralt hadde gått inn og utarbeidet en avtale med alle private utenlandske investerere, så de fleste lån kunne blitt halvert eller avskrevet.

Nå har i stedet Hellas fått nynazister i parlamentet og tusenvis av familier står på bar bakke. Situasjonen kan lignes med en krigssituasjon, der mennesker flykter i panikk.

Det hadde selvfølgelig vært ille om Hellas hadde forlatt Euron, men nå er det like ille om ikke EU blir enig om en finansiell løsning på de problem som kommer å fortsette.

Krisen er ikke over.

Ennå er det valutahandel og private banker som har Euron i sin hule hånd.

Det er en helt uholdbar situasjon.

Thomas Thell

Fredag 15 juni 2012:
Frp Trondheim står frem
Trondheim sa nei til Frps forlag om forbud mot tigging.
Det var en fornuftig beslutning.

Å si ja til Frps forvrengte samfunnsbilde er noe de fleste syns er feil.
Men det er ikke noe modig nei, noe som de kan skryte av. Allerede er det opprettet strenge restriksjoner for folk fra Romania.
En meldingsplikt som ligner noe vi ikke vil minne om.

Det er ikke lett å se tiggere i gaten.
Men vi må, når det er sagt, påminne om de mer aggressive tiggere, fra de forskjellige organisasjoner, som står over alt i gågatene og plager folk med sitt budskap.

Det kalles marketing, men er nesten verre og mer uærlig enn det tunge og utakknemlige dagsverk tiggerne gjør.

Frps velgere kjører omkring i sine biler og snakker om tiggere de ikke har sett. De går sjelden gjennom byen og har en drøm om en by som er ren som guld, gjene ryddet av invandrere på minimumslønn.

Nå setter vi disse såkalte politikere på sin spiss, på en avskyelig pidestall, der de alltid skulle stått.

Deres politikk er som en forurensning av landet.
Å stoppe dem er en borgerplikt.

Tigging kan man løse på etter hvert som dialogen mellom landene i Europas blir bedre og ekonomien stabilere.

Frps politikk kan man bare løse gjennom ALLTID å avise den!

Thomas Thell

Torsdag 14 juni 2012:
Vår kvinne i Burma
Det er torsdag.
I morgen kommer Aung San Suu Kyi.
Det blir en liten ekstra julaften for oss alle i Europa.
Vi må alle stoppe opp en stund og se oss selv i lys av det demokratiske begrepet. Hvor langt ville vi gått for å kjempe for det vi tror på?
Hvor mange dager i husarrest er vår sak verd?

Er vår demokrati verdt mange år i husarrest?
Det var et lykkekast å velge Aung San Suu Kyi til Nobel fredspris.
Den gangen.
For lenge siden. Før den utrolige dumme beslutningen å gi Obama Fredsprisen.
Vi skal ikke slå oss for brystet.
Men ta godt i mot henne.
Håpe at hun ikke går i en felle og blir nektet hjemreise, noe vi egentlig ikke tror.
Men vi er jo så engstelige og paranoide av oss av oss.

Thomas Thell

Onsdag 13 juni 2012:
Anabola tider
Det er en imponerende insats som er gjort av Trondheimspolitiet for å avsløre dopingtrafikken. Det er en vel kjent trafikk man trodde bare skulle fortsette, som om det var noe samfunnet godtar.

Man skulle forventet en større innsats mot denne trafikken for lenge siden, på grunn av den personen som nå får medias fulle oppmerksomhet for sitt absurde missbruk av slike preparater.

Det har vært forbausende stille om det under rettsaken.
I stedet har vi fått en meningsløs psykiatrisk debatt om tilregnelighet eller ikke, der det skulle blitt stilt spørsmål om hvordan fanatisme og overbevisning kan forsterkes ved bruk av dopingpreparater og lede til fler helt uprovoserte voldshandlinger.

Kanskje det er på tide å kreve litt mer kontroll av alle treningsstudioer, med en lisens der innehaver kan få virksomheten stengt om stikkontroller viser positive resultat.
Det burde være i de nyktre treningsstudiokunders interesse å få stopp på alle forsøk på doping gjennom hyppige kontroller.

Alt for lenge har det vært en godkjennende attityde for å bruke litt muskelbyggende tabletter, nesten som det skulle være like akseptert som å sole på et solstudio for å bedre på selvtilliten med litt brunfarge.

Vi håper politiet fortsetter å sette resurser på dopingtrafikken, kanskje gjennom å sette mindre ressurser på å jage ungommer for små og ubetydlige cannabisinnehav.

Det gir helt feil signaler når våre «sterke» politimenn ikke klarer å stoppe en trafikk som ligger så nære deres eget ideal, et ideal som trenes til missbruk i mange treningsstudioer der politiet aldrig har hatt noen problem med å når som helst «infiltrere» virksomheten.

Thomas Thell

Tirsdag 12 juni 2012:
Vårt lille industriland
Det burde finnes en løsning for å redde aliminumsindustrien i Norge.
Å flytte en så omfattende bedrift ut av landet, er ikke bare et svek mot det globale miljøarbeide, det er å stikke hodet i sanden og tro på at vi kan klare oss på oljefondets avkastning i evig tid.

Selvfølgelig er det en lett løsning for regjeringen at denne kraftkrevende industrien flytter til et land med billig atomkraftverk og ennå billigere arbeidskraft.
Det gjør at man kan fortsette å fornye det gamle og ineffektive strømnettet i den alt for langsomme takt som nå pågår.
Hver dag sløser vi bort enorme mengder strøm som fraktes i et kabelsystem som er underdimensjonert. Hver dag snurre gamle turbiner som skulle vært byttet ut mot nye og effektive.

Akutt trenger man en avtale om subsider med denne krevende industrien, som kan stoppe tankene på å legge ned og flytte den ut av landet.
Vi kan fortsette miljøarbeide i aluminiumsindustrien, eksportere know-how om dette og bevare den beskjedne industialisering vi har.
Vi må også tenke på den ikke uvesentlige mengde av underleverantører som er knyttet til denne industrien, samt familie og samboerstrukturer som håller disse industisamfunnene sammen.

En reddning av denne industrien er distriktspolitikk i høyeste grad, som med aktive miljøinsatser kan kommer til å få gobale fordeler.

Det er også alltid en stor fare for en dominoeffekt om vi ikke redder en så viktig industri ii landet.
Flytter en bedrift eller industri ut av landet, kommer fler å følge etter.

Deler av en folkesjel hviler på en stolthet over at vi har en lang tradisjon av denne nisjen innom idustri, som skaper mange arbeidsplasser og viser på en fungerende distriktspolitikk.
I et land med så mange plasser der «ingen skulle tru at någon kunne bu», er hver arbeidsplass i utkant-Norge verdt å kjempe for.
For ikke å snakke om den imponerende universitetshistorie knyttet til aluminiumsforskningen gjennom årene, der vi er ledende på mange områder.

Nå som vi får nye invandrede nordmenn som er villige til å gjøre storverk for landet, bør vi se langt frem og ikke være redd for djerve tak som sporrer en ny generasjon til nytenkning og innovativ kreativitet.

Thomas Thell

Mandag 11 juni 2012:
Kamelene i Kristiansand
- Nei, det tror jeg ikke er noe lurt. Kristiansand..?
En anti-Guatanamoleir i dyreparken?! Er det en dårlig spøk, eller?
Jeg tror bestemt at de vil ha ham på et hemlig sted i Afganistan eller Saudi-Arabien, der de kan omgås med ham helt uten at noen ser hva...

Kaptein Sabeltann..?? Er han Al Qaida nå plutselig?
Jeg vet ikke hva dere har gjort med dyreparken i Kristiansand for å få et så enormt underskudd...kan dere ikke søke noen oljepenger?
Nej, jeg vet ikke hvem dere skal sende kamelene til og er dere helt sikre på at det er kameler?
Er det ikke dromedarer dere har der?
Jeg vet ikke hvor mange pukler en kamel har og nå må jeg faktiskt legge på, jeg føler meg litt uvel av denne samtalen.
Kanskje det er bedre å ringe VG eller Dagbladet om tilbudet om dette kjøpet.
Skandinavisk Kommentar har egentlig ikke så mye kunnskap om kameler og som terrorister er vi temmelig lokale og ganske teoretiske.

Ti høner og fem haner for Clinton i apeburet...?
Nej, nå får dere jammen gi dere. Kan dere ikke bare begynne med kamelsafari rundt omkring Kristiansand!?
Nå hører jeg dere veldig dårlig, jeg har dårlig forbindelse...hallo, jeg kjører inn i en tunnell, hva sa du?
Numret til Knudsen og Ludviksen??
Nå hørte jeg ikke...hallo...hallo.....

Thomas Thell

Lørdag 9 juni 2012:
Fotballfeber
Vi er ikke vanlighvis særlig fotballintresserte.
Men det er noe spesiellt med de store «høytidene», som Em, Vm og OS. Det blir lettere å finne et lag å heie på og man behøver ikke være noen ekspert for å bli oppslukt av spenningen i en viktig kamp.

Fotball er en viktig sport for et lands selvfølese.

Sammen med en del andre sporter skaper det en patriotisme som kan være oppbyggende i vanskelige tider. Vi håper på mange spennende matcher i Ukraina og Polen og at mange mennesker kan møte i samforstand mot rasisme og fotballfasisme.

Bare at mennesker fra mange land møtes for å glede seg over sin favorittsport, er en positiv ting og vi tror de gode kreftene er større enn de onde.

Media elsker å hetse opp stemningen for å få sine løp og rubrikker, men de fleste kommer dit i fredelig hensikt og det er viktig å huske.

Rasime i fotball er idiotisk, det vet alle om de tenker seg om.
Vi har masse å takke alle invandrede fotballspillere for vi støtter hver eneste av de som vi kjenner på det lokale laget.

For vi kjenner dem.

De har gitt oss en mer spennende fotball.

Fredag 8 juni 2012:
Bortenfor sol, bortenfor måne
Tydlighvis er noe på ferde.
Først Clinton og nå Cameron som kommer og diskuterer med det snilleste Nato-landets statsminister.
Det er en skjult agenda her.
En ny slags krigføring som har analysert og tatt konsekvenser av den dårlige opptrappningen mot invasjonen av Irak.
I Libya er det «stille», men vi vet hva som skjer der av totalt kaos og kamp mellom klaner etter at landet har blitt bombet i stykker.
Igjen for en manns skyld.
Som i Irak.
Nå skjer det i Syria. Ingen propaganda er grusom nok. Snart kommer det film på mennesker som blir stykket «live» av menn ikledt nasjonens uniform.
Kanskje noe ennå verre.
Vi mykes langsomt opp til å tro på at Syra er verdens ondeste land og Assad er den råenst diktator i historien.
Dette er hva som skjer og det er grunnen til denne skytteltrafikk, der nådestøtet snart skal settes inn om ikke lenge.
Samtidig samles større og større styrker i farvannene rundt Asia for å vise muskler mot Kina.
Det er naturlig at Russland fordyper sine forbindelser med Kina, derfra kan de tydelig se hva som er i ferd med å skje og tar derfor skritt for å sikre seg mot den helt urimelige imperialisme Nato og USA har trappet opp.
Ingen vil at skjer.
Men vi lammes av all propaganda og vi vet ikke annet enn de nyheter som serveres oss.
Tilslutt er vi alle så myke at vi gir etter.
«Værsågod, drep hvem dere vil, som hevn for alt vondt som har skjedd i landet bortenfor sol og bortenfor måne»

Torsdag 7 juni 2012:
Ren i Rogaland dot com
Noen ganger får vi bare gåsehud av visse beslutninger og uttaleser fra mennesker som har som oppgave å forvalte skoler og offentlige lokaler.
Vi kan ane at det er bare toppen av isberg vi får se, når det dukker opp i avisene som en nyhet.
Heldighvis er det en masse flinke journalister som har nese for detaljer og kanskje bryr seg mindre om at det er av aller største dignitet.
Kan noen som arbeider med ungdommer i en skole-situasjon virkelig ha unngått å få med seg at gymnastik, idrett og kollektiv dusj er et stort trauma for mange elever.
Spesielt i den sprettrumpefikserte verden vi lever i nå, kjempes det hver dag en stor kamp av mange, som har fått sin selvtillit skadet på en eller annen måte på grunn av at de er overbevist om at kroppene deres ikke er bra nok.
Å ha en liten skillevegg når man dusjer skulle vært det minste man kunne gi unge mennesker, for ikke å snakke om, av helt religiøse grunner, noe som selvfølgelig disse kjekke skoleadministratørene ikke hadde en aaaning om var noe å ta alvorlig.
Det er så man ofte skulle ønske seg mer ministerstyre, at noen klok minister kunne sette ned foten eller slå neven i bordet og sette ting på plass.
Selvfølgelig er det urimelig å ønske.Men vi skulle også bli glad om det noen gang kom en skarp uttalelse fra rett minister av og til.
Media finns der og kan brukes, ikke bare i valgkampen.

Tirsdag 5 juni 2012:
Knausgård på poesifestival
Jeg sitter i det lille lokalet som kalles The Moot for å høre på Karl Ove Knausgård. Stedet er Hay-On Wye, en av de eldste og største poesifestivalene i Europa, svært ukjent for de fleste i Norge.

Knausgård er den eneste skandinaviske forfatteren her i år.

Han, og den engelske forfatteren Tiffany Murray har share event og skal samtale med Rosie Goldsmith. Vi får komme tilbake til Murray senere.

Knausgårds siste bokserie er ganske ukjent i England ennå, i hvertfall for den brede masse, men det lille lokalet er nesten helt fullt av mennesker som ivrig har lest «Death in the family» den første boken i serien. Den andre kommer senere i år osv. Osv.

Min Kamp, har kompromissfullt fått tittelen The Struggle her. Vi får anta at enhver sammenkobbling med Hitler ikke genererer en like stor publisitet som det gjør i Skandinavia.

Foto: Papafahr

Knausgård er en kjent forfatter for norsk media, med en mengde priser. For sin første bok «Ute av verden» som kom i 1998 fikk han Kritikerprisen, noe som var unikt for en debutant.
Også den andre boken «En tid for alt» fikk flere priser og blev nominasjoner.

Knausgård, har fått en glimrende oversettelse til engelsk av Don Bartlett.
Påstår Rosie Golodsmith, som er en journalist med svært godt rykte, med en lang historie av gode intervjuer med forfattere fra hele verden. Jon Bartlett, selv forfatter, har kommet ordentlig i ropet etter å ha oversatt Jon Næsbøs bøker, som nå går en seiersgang rundt verden.

Vi tror henne, og vi håper det er sant, selv om opplesningen av en engelskmann, kanskje ikke overbeviste oss helt. Jeg har ikke lest bøkene, desverre, men har lovet meg selv å lese den engelse oversettelsen av den første boken. Jeg håper den er bedre en den tidligere prisbelønte boken av Per Petterson, «Ut og stjæle hester», som ble så roset opp i skyene overalt.
For meg var den en stor skuffelse, og den engelsk oversettelsen var middelmådig.

På spørsmålet om hvorfor han har kaldt boken Min Kamp, og denne direkte sammenkoblingen med Hitlers bok, svarer han svevende at Hitler også en gang var en kjempende kunstner som hadde ambisjoner om å bli noe. Men det avgjørende var når en venn av ham sa at dette er tittelen du bør velge.
Ville det ikke være enklest å si det som det er, at tittelen var et genialt PR-trick, som han visste media skulle kaste seg over med hull og hår.
Noe de også gjorde.

Den første boken begynner med historien om det møysommelige arbeidet han og hans bror hadde med å rydde opp og gjøre rent den svinesti som faren etterlot seg. Alle seks bøker handler i noen grad om hans far, og å se sine handlinger i refleksjon av sin oppvekst.
Rosie Goldsmith sier at bøkene handler mye om kjærlighet.

“Jeg fant mine fars dagbøker da han døde, der skrev han hvor mye han drakk hver dag. Han skrev også om hvordan han ble slått som barn.
Han banket også sine egne barn. Jeg var alltid vært redd for ham. Av og til vil jeg også kvele og slå mine barn, men jeg har klart å holde en fredelig tone og aldrig lagt hånd de. Jeg foretrekker å være en far som kan lese for barna om kvelden.
Selv brente jeg mine dagbøker for mange år siden, men husker det meste gjennom min gode hukommelse for rom, lukt og smak.»

Karl Ove Knausgård virker som en meget kontrollert mann. Han påstår seg å ha alltid hatet sin far, men gråt allikevel en uke da han døde.
Han sitter semi-avslappet på stolen og har på seg en slags 70-talls kommunistuniform, og er ikke ulik Stalin der han sitter.
Jeg får håpe han ikke sikter mot verdensherreveldet etter denne suksessen. Hans ambisjoner om å lage film har gjort meg ganske urolig for et eventuelt fritt evolverende ego.

Det er en meget norsk roman, mener Rosie Goldsmith, som kanskje kan være vanskelig for andre enn nordmenn å forstå i alle henseende, noe som er vanskelig å argumentere mot.
Men ganske mye i den norske kulturen og dagliglivet er ganske uforståelig for engelskmenn.

Jeg vet at boken ble godt mottatt i Sverige.Men de har jo også har en forlagsbransje og et etablissemang som gjerne skulle døpt en masse bøker etter Hitler under helt andre og langt mer spekulative årsaker, samt alle svenske ditto mediahus som kastet seg over alle godbiter som norske aviser pyntet sine sider med.

Men mange ble ganske stille når de virkelig leste bøkene, noe som kan være et bra tegn.
Vi merket oss at konservative anmeldere ikke likte boken noe særlig og det taler jo til Knausgårds fordel.

“Jag skrev om den forste boken og redigerte ganske mye, men sluttet med det når jeg begynte med den andre. Hvorfor holde på å editere seg selv?. Noe av det jeg skrev var dårlig, mens noe ble meget bra, men hvem bestemmer hva som er bra og dårlig skrevet? At jeg var så ærlig og utleverte mine nærmeste på den måten jeg gjorde, angrer jeg ikke. Jeg fikk det meste godkjent av de personene som blir omtalt i boken og de som ikke godkjente det, forandret jeg navnet på.»

Å bare skrive på, uten editere mye, høres fint ut.
Det går sikkert an om man har en snill forlegger, om man har vunnet en masse priser og sitter med et bra nettverk i bok- og mediabransjen.

På spørsmål om han fikk en avslutning av sorgen over sin fars død, sier han at han tror det er noe han må leve med hele livet. En kvinne i publikummet mener han ble overgitt av både moren og faren, men det avviser han. Han svarer på spørsmålet om han har tilgitt sine foreldre, at han ikke bruker det ordet, men tenker på det som at alle gjør feil og har sine mangler.
Som noe helt almennmenneskelig.

Knausgård påstår seg ikke ha skrevet en sann bok, men det er heller ikke en fiksjon.
Han er klar over at mye kan være etterkonstruksjoner av tidlige minner. Å være helt sann er umulig har han sagt et sted, det gjør at man blir ensom og venneløs uten feste i verden.

Han får spørsmål om faren var deprimert og han sier tvert nei.

Man må være norsk for å forstå det svaret.
Ordet deprimert fanns ikke i det norske vokabulæret før langt opp i 80-tallet. Enten var man frisk, alkoholiker og gal. Det aller meste kunne kureres med hardt arbeid eller en tur på fjellet.
Var man gal ble man innlagt på et sykehus og fikk grundig gjennomgå elektriske sjokk og spise mange rare piller til man ble så rolig at man kunne plaserer ut i samfunnet igjen.

«Min kone er manodepressiv, noe mine barn får lære seg og leve med.
Det har til tider vært vanskelig for henne å beskrives så åpent i boken, men hun har hele tiden støttet meg.»

Sammenkomsten avsluttes etter 45 minutter og som eneste representant fra norsk presse må jeg si at Knausgård klarte seg bra og gjorde et godt inntrykk. Jeg tror ganske sikkert at om han kommer tilbake hit neste år, blir det de store lokalene.

Men jeg kan ikke la være å lure på hvorfor en så rik forfatter må opptre offentlig med fett hår og klær som ser ut til å være funnet på militærets overskuddslager. Det er kanskje Oktober forlag som krever dette, eller så er hans kone inne i en manodepressiv periode og har hans fineste klær liggende i den enorme skittentøyskurven på Österlen.

Allikevel har Karl Ove Knausgård, til tross for sin retro-revolusjonære kledsel, skapt en milepæl i den norske litteraturen, uansett kvaliteten på språket og inneholdet. Sammen med Næsbo har han skapt nysjerrighet for norsk litteratur og det er bra.

At de fleste blir ganske skuffet når de begynner å gå gjennom norske litteratur de siste 30 årene, er en helt annen sak.

Mandag 4 juni 2012:
Våpensmugleren Hillary
Det er våpeskrammel i fotstegene til Hillary Clinton på besøket til sin beste allierte.
Et høylydt maktspråk om å slutte renker og stå sammen og hun fortsetter til de tidligere Sovjetrepublikkene for videre å snakke seg varm om USA sin støtte for å sikre "verdensfreden".

Det er oljeressursene som må sikres, i tilfelle de allierte nå blir "tvungne" å gå inn med større våpenmakt i Syria og fortsette presset på Iran. Besøket er så lite av en høflighetsvisitt som det er en ferietur.

Hun kommer for å påminne om våre plikter mot USA og Nato.
Vi syns synd på de ungdommene som er så hjernevaskede at de føler at det er en ære å kalle Hillary med fornavn og la seg bruke i et politisk spill, som ikke Norge helt vet vidden av ennå.

Det er noe uhyggelig fanatisk over Hillary Clinton, det har vi alltid fått følelsen av. Å få henne som president i USA skulle ikke lede til noe godt i verden. Vi ønsker henne ikke velkommen og vi er glad om hun kommer seg hjem så fort som mulig.

Men skyggen hennes, og ekkoet av hennes tramp i de europeiske korridorer kommer å plage oss en lang stund.

Lørdag 2 juni 2012:
Risengrynsgrøt
Det var i de gamle gode tidene.
Da vi fikk risengrynsgrøt til middag på lørdag og hørte på barnetimen på radio. Før tv kom.
Før landbruk og jordbruk og bønder ble kommersielle reality program i alle media.

Nå behøver vi en som Anna å pimpe opp jordbruket.
Bli bonde og få en sexy kone bak plogen.
Det går like bra med raffsett som overall.
Om du ikke får mye for melken, får du i alle fall noe til kvelden.
Om hun ikke er alt for trett efter all pløying.

Fredag 1 juni 2012:
Dagen før dagen
Det er fredag.
Dagen før dagen i Trondheim.
I en av byens utkanter forberedes hektisk byens musikk konkurranse.

Trøndelags beste pop/rock gruppe skal velges.

I år er arrangemanget flyttet til byens nye storstue, Trond Giskes hjerteprojekt, rockemuseet Rockheim, der alt, eller nesten alt som handler om rock i Norge skal samles.
Til museet hører selvfølgelig en gedigen konsertsal, med det beste av
lyd og sceneteknikk.

Det er tre band som er særlig intressante for oss.
De utgjør kremen av Trondheims undergrundsscene og noe må virkelig være galt om ikke en av disse går av med seieren.

Nå kan vi selvfølgelig ikke avsløre navnene på disse bandene, det skulle kanskje få svake jurymedlemmer å stemme på de, på grunnlag av våre alltid så treffsikre analyser av Trondheims musikkliv.

I morgen får de deltagerne vite hvor mange låter de får spille, kanskje bare en, om det er mange påmeldte.

Alkoholreglene gås gjennom.
Er det praktisk mulig å la musikerne ta alkoholtest både før og etter de spilller?
Hvor mange vakter kreves det for å overholde forbudet mot alkohol i konsertsalen?
Skal man sette opp priset på øl som selges i foajeen fra 90 kr. halvliteren til 150, for å dempe trangen til å drikke.

Drikker folk, begynner de gjerne og danse og det må absolutt forhindres.

Kanskje må det finnes noen narkohunder på plass. Man vet jo aldrig. Plutselig så smetter det inn personer som kommer fra de dårlige kantene av byen, som bare kommer for å lage kvalm og lede folk opp i Stryn.

Skal det selges pølser og brød og lumpe?
Ballonger til barna?

Det er mye å tenke på før en sånn pop- og rockekveld.
Alt må gå som smurt, så publikum og band får den gode rockefoten og spiller Trondheim inn på verdenskartet.

Bandene øver, arrangørere vrir sine hender, Trond Giske går hvileløst fram og tilbake på scenen og øver på den to timer lange talen om Rockheims viktige rolle i verdens musikkbilde.

Rita Ottervik ligger hjemme og har sovnet over skrivebordet, etter timer på Spotify i jakt på en egen musikksmak.

Et fly kommer inn for landing.
En hund springer over veien og blir overkjørt.
En liten pike mistet Ipoden sin i do.

Fredag i Trondheim.
Dagen før dagen.

Detta material är skyddat av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden. Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: wordst@papafahr.com Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright © 2005