28 juli - 5 august 2012
SØNDAG 29 JULI
Orginaltegninger: Live Olsen
Møte med en en ateistiske guru
Religion og Rock'n Roll - det ellevte budet
Memento Mori
Urban Tunélls Kletzmerband feat. Marco
Musikalsk nachspiel gdís Finnbogadóttir






Gunnar Dalbolt rocka Live :)

Søndag 29 Juli:
Møte med en ateistisk guru
Gunnar Dalbolt med foredraget "Ateismen som alternativ" gikk Live på alene og jeg kan se på den fine tegningen at det sikkert er en meget fin man og at foredraget sikkert også var bra.

Men for meg som ikke liker ateisme mer enn jeg liker kommunisme, selv om jeg respekterer det, fant jeg det best å holde meg borte.

For å ikke smitte Live med mine Katedralskoletraumer og ødelegge et møte som hun hadde frem til.

Og som man sier, god kunst sier mer enn tusen ord, så her behøves det ikke en masse poetisk snakk.

PapaFahr - noen gange en ganske målløs poet

Kvalvaag vet mer om rock en mange andre og gav oss god underholdning

Søndag 29 Juli:
Relgion & Rock'n Roll - det ellevte budet
Robert W. Kvalvaag er en engasjert foreleser og forteller oss om hvordan rocken er påvirket av relgion, miljø og historie opp gjennom tiden og vise versa.
Det er alltid mye man tror man vet om rock.
Spesiellt når man inbiller seg at man var med såpass tidlig.
Noe som åpenbart ikke stemmer, for her er det mann som kan sin rockehistorie og tar oss med helt till trommer og dans i Jødendommen, til Pinsemenighetens omsluttende menigheter, og til rock av i dag, som altså har mye av relgion, gospel og afrikanske ritualdanser i seg.


Elvis lærte seg å vrikke på hoftene i kirken. Selv fikk jeg bank om jeg ikke lærte salmene utenat.

Vi får høre om historien Bruce Springsteen fortalte, om da han og Clemmens møtte Gud ute i ødemarken og ble overlevert den ellevte budet, som Moses glemte.
Han ble redd og flyktet og det måtte en Bruce Springsteen til for å hente det budet.
Som lyder Let it Rock.
En artig historie og Kvalvaag har fler.
Om Elvis og erotikken i rock.
Om da the Isley Brothers kom ut fra sin Pinsemenighet og spilte in Shout og gikk fra hellig til profan, gjennom bare å bytte ut noen ord.
Om Pat Boone, som renset ut alt svart og syndig i sine sanger, men allikevel var en av de store.
Wynoni Harris gjorde tvert om, hun sang om at alle skulle rocke, fra prest til klocker, i elskov og bønn.


Det var i rocka kirker rocken ble født

Vi fikk se den rituelle Shout dansen, som slavene fikk holde på med i fred, ingen tok det særlig alvorlig, men den er altså en viktig dans for hele rockehistorien, i sin situelle, sirkeldans, klagende, repeterende og lindrende som terapi.
Litt har også samene i Norge påvirket rock, mener Kvalvaag, med sine trommer, forbudet som kom og kunnskapen om undertrykking, som vevde seg inn i rockekulturen over hele verden.

Amerikanske kristentalibanerne klarte ikke å stoppe rocken

Det er en intressant time, jeg nyter av å se Live tegne og male ved siden av meg. Vi sitter i gode stoler. Vi er i den profane høyborgen, det nye skrytbygget til Sparebank1 eller er det her kanskje 2?

Det var desverre ikke så mange til stede, men ikke så få heller. Det er søndag og mange er borte på alle slags festivaler.
Noen er tåkefast i Værøy og klarer sikkert ikke å komme hjem til Patti Smith eller Thåström.

Jeg er glad for at det finns sånne nerder som intresserer seg for rare ting som rock. Det er deilig og unyttig og jeg er virkelig glad for at noen kan tjene penger og gi ut bøker om sånt.

Så jeg kjenner meg som litt av en forfatterkollega innom smale områder, selv om mitt område ikke er smaleler en smalest, og det er vel meget tvilsomt om jeg noen gang kommer til å stå i denne rikt utstyrte aulan og prate om noe som helst.


Live Olsen: Ring-Shout Dance

Jeg er sikker på at Kvalvaag for det meste er rundt omkring på skoler og mer folkelig tilgjengelige steder og snakker om rock, så det legger jeg ikke denne trivelige og dedikerte foreleser til last.
Men det ble litt for langt.

En time er en god regel for et hvert foredrag og for det meste var det bra illustrering på den store skjermen, men som så ofte gjør forelesere den feilen at de har for mange plakater med for mye tekst.

Men Kvalvaag var absolutt ikke den verste jeg har opplevd og her var det ihvertfall moderne greier og ikke tilstymmelse til det forferdelige Powerpoint, som fortsatt herjer på de meste uante steder.

Vi måtte tilslutt gå, etter en og en halv time og flere «til slutt».
Det er ikke noe artig å gå når det er så pass intressant og man liker foreleseren, men vi skulle jo videre til et annet arrangemang.

Jeg tenkte litt på om jeg kanskje skulle prøve å lure meg inn på en datamaskin, når jeg allikevel var sluppet innenfor dørene. Helt opp i 3 etasje befant jeg meg. Så nære det profane himmelrike en fattig poet noensinne kan komme, så hvorfor ikke benytte anledningen til å gå inn og gjøre en liten millionoverføring eller lage en fet konto.
Helt quick, quick.

Poeter har jo også utgifter og store planer.
Ganske store faktiskt.
Men nei, det var bare å hast avgårde, stå i ti minutter for å få litt pommes frittes å kaste i seg, mens Live styrtet hjem for å gjøre klart noe med en tegning.
Jeg misstenker at hun skulle hjem og mate måken sin.

Min egen perfekte fuggel som aldrig det er noe besvær med, hadde begynt å oppføre seg merkelig. Den hadde begynt å følge etter meg. Plutselig i går når vi gikk gjennom parken ved huset for gamle, ensomme damer, ser Live fuggeln min.
Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg skjemmes jo, jeg trodde jeg hadde trent den nok på de fem årene jeg har hatt den.

Vadefugler er jo helt all righte fugler. De liker som poeter å gå og spasere på stranden, sparke på en og annen sten for å se hva det er under den. De er dessuten ikke så dumme som måker at de ligger å dupper ute i sjøen, med risk for å bli overkjørt av en speedbåt eller rett og slett drukne, noe poeter passer seg veldig for og derfor ikke gjerne vil ha med annet enn badekar å gjøre.
Helst dusj, sier nå jeg, for jeg skriver jo på flere språk og flyter ikke så særlig bra.

Så på vadefugler kjenner man seg selv, på en måte.
Og det er jo lett å ta tak i de lange bena de har, eller det lange nebbet, og klaske de lett i veggen noen ganger, så de lærer å oppføre seg.
Men nå spankulerte den omkring på gresset foran meg og var langt hjemmenfra, den jæveln, og min første refleks var å ta opp noen stener å begynne å bombardere den med.

Da skriker jo Live i protest, og en gammel dame kommer og slår meg med stokken sin og skjeller meg ut for fote.
Live vil ta fuggeln med hjem, men heldighvis ser den hvor stort oppstyr og skam den har brakt med seg, så den flyr som en gal hjemover.
Nå er det sist på verdens tid for deg, tenkte, mens jeg lyvende undskyldte meg og sa at jeg trodde den skulle angripe meg.
Det trodde Live på, heldighvis.

Og da ambulasen kom og hentet den gamle damen, som sikkert ikke behøvde å reise hjem til huset for gamle, ensomme damer mer, var vi venner igjen og gikk for å drikke kaffe på Parkkafeen, som jeg kaller hjemme hos Live.
For å slippe å tenke på hvordan det ser ut hos henne med måker, bøker om kunst overallt og ikke en gang melk til kaffen.
Men røker gjør hun og det er herlig.

Det er så deilig å røyke en masse sigaretter når man kommer ut i den herlige Trondheimsluften.
Men idag er det søndag, jeg har satt elektronisk fotlenke på fuggeln, så om den flyr for langt bort begynner det å skrike i alarmen, som et lokkerop for måker, som den er så redd for.

Det ble jo en finfin morgen og været var bra for den fine spaserturen ned til byen.
Jeg stod og spiste mine pommes frittes i våpenhuset på Vår Frue Kirke, der de alltid er veldig trivelige. Live kom akkurat i tid, hun er som jeg, en kløpper på å holde tiden og jeg kan ikke nok si hvor glad jeg er for det.

PapaFahr - en poet med rett til å rocke løs




Live nøt i fulle drag i en kirke fordi det var så bra!

Søndag 29 Juli:
Momento Mori - Bjerkestrand & Larssen
Vi fant en plass langt fremme på en av de vonde kirkebenkene og regner med at vi kan holde ut. Live er veldig spent på den elektroniske konserten med kirkemusiker Kjetil Bjerkestrand og Vetle Larssen, med dobbelt s, og lyddesign av Daniel Wold.

Lyden er sikkert rigget av Trondheim Lyd, som er eksperter på god lyd her i byen og her har de jammen fått folde seg ut, ser jeg, med en rigg som hadde vært Nidarosdomen verdig.

Syntisizere, flygel, moog, nordpiano, og til og med et gammelt hammondorgel stod klar for konserten.
Jasså, så nå er det comme il faut å spille med synstisizers i kirken, men jeg er jo åpen for alt og tenker at her skulle jo Pussy Riot spilt, så hadde de kanskje sluppet fengsel. Men da hadde de vel ikke fått så bra reklame. Tenke seg til, selve Bono har sendt de en personlig hilsen.

Jeg så ikke noe til det bandet i fjor, da jeg ble invitert til så mange undergrunsscener for punk, guided av min Alyona, min russiske prinsesse, som hadde kontakter overalt i Moskvas undergrunnskultur.

Disse rikemannsdøttrene i Pussy Riot, med sikte mot stjernene, får vel ikke lov å gå på sånne skitne klubber som vi var på.
Men vil man opp må man jo være ambisiøs og stå på.
Det har aldrig jeg vært.
Mer ambivalent enn ambisjøs.

Om den høyeste karriærestigen er på ti trinn, som jeg sier bare for enkelhets skyld, det er jo i virkeligheten ikke en stige i det hele tatt, mer som en loddrett fjellvegg, der du må ha flere års klatreerfaring og bevis på ferdig kurs, for i det hele tatt å prøve deg på den første av de hundre oppstigningene.
Men om jeg skal forklare hvor jeg selv er på denne stigen eller bergsklattringskarriære, så sitter jeg vel ennå ved foten av fjellet og ser den andre veien.
Eller for å si det på en annen måte, jeg har ikke giddet å begynne med stigen, jeg sitter på bakken og lener meg mot den og har det ikke så verst.

Plutselig hører vi stemme om at vi skal sitte her i over 3000 sekunder. Da blir jeg redd.
Jeg har ikke en anelse om hvor lenge 3000 sekunder er og får nesten panikk for å bli innestengt her med en masse elektronisk salmemusikk i kanskje to hele timer.

Man kan jo liksom ikke ta sitt pikk og pakk og storme ut nå!
Så jeg puster inn og ut noen ganger og ser hvordan Live slapper av, selv om hun faktiskt har bristet halebene og har litt vondt for å sitte. Hun var ute og skatet en kveld og ramlet ganske ukontrollert flere ganger.

Jeg blir mer og mer imponert over den her kunstneren, som også går barbent over alt. Folk bruker å se på oss når vi kommer, som en slags moderne hippieversjon av Kanutten og Romeo Clive, selv om vi jo er utrolig mye yngre og vakrere enn de.

Folk ser på oss, først på hennes nakne føtter og så på min bad-hair-day frisyre og noen smiler, mens andre tenker på en masse lover som skulle vært stiftet umiddelbrart for å fjerne sånne upassende skapninger fra bybildet.
Men vi er jo modige og bryr oss ikke.
Jeg bryr meg kanskje litt mer enn Live.

Nå begynner jeg virkelig å bry meg, for det er en oppleser, det er den gode Lid-Larssen, med dobbel s, som begynner sin fabel mellom Bjerkestrands elektroniske musikk.
Det er noe pølsevev om 3 visemenn, en politisk korrekt historie fra Jødeforfølgelsen og noe om det uendelige univers og menneskets udødlighet.
Se det, tre setninger, for det han drog ut på i over 20 minutter, mens alle bare ville ha Bjerkestrands musikk å synke ned i.

En tekst han sikkert har skrevet på puben en sen kveld og presentert for kirkens kulturverksted, som sender søknaden videre til Trondheim, der de har en viss kvote de må fylle, for at ikke arrangemanget skal bli for trønderskt for å få støtte.
Jeg skulle hørt på Bjerkestrand i timesvis, han er bra og ha kler sine briller godt og ser bedre ut i virkeligheten.

Men Bærumgutten er på bærtur og kan jeg ikke noe med.
Det er ikke personlig, men det er noe i stemmen som minner om militær, lærere eller noe annet auktoritært.
Noe som en gang gjorde at vi trøndere gikk med lua i hånda for Oslofolk og det er ikke moro å bli påmint om, særlig ikke når musikken er spennende.

Live gjør en nydelig tegning, hun bryr seg ikke om han med med den blonde Magnus Uggla-frisyren, hun bare sitter og nyter ned intrykk av det hele, på papiret sitt, og etter en time er det en kjempefin applaus på hennes tegneblokk.
Ja like stående og fin som den stående applaus Bjerkestran og Larssen (med to s) fikk av det meget lyttende og engasjerte publikumet.

Det er jo bra at ikke alle er så vanskelige å gjøre til lags som jeg og det gleder meg. Om ingen applauderte skulle det bety at alle i hele kirken hadde noen av de samme traumaer som jeg selv, og da skulle jo ikke verden se lys ut.
Så mye terapeutiske utfluktsmuligheter finns det jo ikke her i byen, det er knappt så det rekker for en stakkars poet.

Å få samtalsterapi er jo like vanskelig som å få audiens til kongen, så det kan man bare gi opp og jobbe målrettet med egne metoder.
Av og til hjelper det faktisk å ha fuggeln og prate med, når man har sittet flere dager og hamret ned meningsløsheter om snart det ene, snart det andre og har havnet i en skrekkelig tankeloop, der selve meningen har blitt et uforståelig ord på et annet språk.
Som man selvfølgelig ikke forstår.

Jeg har prøvd å ha hund.
Men å bo i tredje etasje og ha hund er jo umulig.
Hunder lærer seg jo så sakte at det tar flere måneder for de å lære å gå i trapper, åpne dører og se og få gjort det de skal uten å plage en stakkar trett poet.

Jeg prøvde en puddelsort som skulle være ekstra sterke i bena.
Men ette den tredje hunden ga jeg opp.
Å bli slengt ut fra tredje etasje skal jo ikke være så mye å snakke for en sterk hund, særlig om de havner på et sviktende biltak, men nei.

Hunder er noen puslete dyr og kan ikke tenke en selvstendig tanke.
Ligge der og ule for å ha brekt noen ben.
Så jeg må gå helt ned allikevel for å avlive den og hurtig slenge den i søppelkassen, så ikke naboene skal begynne å klage.
Nei, jeg liker vadefugler bedre.

PapaFahr - på elektropoetiske vadeføtter

Målaren Djosla, min skøna son från Balkan, skulle vært med i går og dansat til Oluf, Marco & bandet! Savner, savner!

Søndag 29 Juli:
Urban Tunélls Kletzmerband feat. Marco
Her må jeg bare flette inn et bilde av min kjære Djosla, som jeg savnet så igår, da musikken stod i taket og hele Almas danseskola blåstes til himmels av det forrykendet bandet Urban Tunélls Klezmerband og den vakre Balkangutten Marco på gulltrompet. De spilte så folk ble som gale og jeg var nødt til å gå ut for å gråte innombords for at jeg savnet min sønn og mine barn så veldig.
Det her var jo musikk som Live ville gå på, uvisst hvorfor, men det er jo noe med kunstnere og sigøynere som tiltrekker hverandre.

Marco, another beautiful Balkan bastard, plays the thrumpet like a true prince!

Selv hater jeg all slags musikk og særlig Balkanmusikk når man ikke har noen å danse med, feste med, noen kaste seg ut i eufori sammen med, og vite at man blir passet på og er trygg. Djosla, min kære sønn fra Balkan, passet alltid på meg når vi var ute, ingen skulle komme på tanken å begynne å bølle med poet i hans nærhet.

Det var med vaklende steg jeg ble med til den forferdelige Byscenen, der jeg i min barndom ble tvunget til å gå i danseskole med nabolagets søteste pike.
Jeg vet ikke hva min far hadde gjort for å få det til, om han hadde et hemmelig forhold til moren hennes eller om faren hennes hadde et hemmelig forhold med nabotvillingenes mor eller begge deler.
Som huslege kjente jo min far kjennskap om alle kjødelige svakheter i nabolaget.

Men på danseskole havnet jeg, og det var et mareritt å springe over gulvet for å komme først frem til Henne, så jeg ikke ble stående uten dansepartner eller få danse med noen som var ufyselig og tung som en robåt å danse med.

Alltid var det noen stakkar som sprang inn i søylene som ennå står i dette dansens gasskammer, som jeg tenker på det som, og jeg får ta til alle slags terapeutiske knep, fra meditasjon til shamanisme for ikke å brekke meg når kommer innenfor døren.

Men jeg hadde også i bakhånden en listig plan om å få kontakt med den deilige fotografen i Adressavisa, så jeg var liksom inne i en skjønn trance, springende omkring på en lang, vit strand i solen sammen med fotografen som ville ta bilder av meg i alle mulige posisjoner, bare ikledd Mari fra Burans raffige, røde truse.

Den trances ble jeg tvert rykket ut av, for det var fullt av fotografer fra Adresseavisen der og en masse journalister.
Ja, det virket som om hele Adresseavisen hadde firmafest der, de ropte og skrek og alle kjente visst Marco og hele gjengen, og hadde ikke musikken vært så sanseløst bra og Live satt seg ned som en født festivaltegner med et smil om munnen og helt klart var i den syvende himmel, hadde jeg besvimt av skrekk.

Men jeg fikk sneket meg omkring med hjertet i halsgropen og tatt noen bilder, noen i hastig smug av den deilige fotografen, som selvfølgelig ikke hadde tanke på å kaste bort tid en stakkars, suktende poet.
Hun var helt oppslukt av musikken og så ekkelt glad ut.

Etter en halvtimme hadde jeg ikke fler terapeutiske trix på lager, det var for mørkt å forsøke å zoome inn på fotografens forskjellige perfekte kroppsdeler i smug, så jeg måtte bare ut og røke en masse sigaretter for å stille det indre kaoset av gråt, lengsel, begjær og trangen etter en masse ulovlige preparat som kan få alt til å bli som en dans.

Som et uselt substitutt til hva som helst, gikk jeg inn på Supa eller hva det heter og kjøpte en øl som jeg satt og så på en lang stund og forbannet denne politstat av nydelseforbud.
Jeg ønsket meg tilbake til Aleppo i Syrien og en herlig fest med de russiske horene som visst hvordan en slipstein skulle dras om livet ble for hardt og hjemlengselen var som en kvernsten om halsen.

Halveis ned i ølen kom endelig Live og jeg ble glad med en gang, for nydeligere festivaltegner har jeg ikke sett i hele mitt liv, og ingen i Adresseavisen har prøvd å verve henne over til sin ufyselig trykksak med løfte om penger og guld og førstesider an mass.

Papafahr - poet med hjerte i Balkan




Et deilig nachspiel, nesten som en lite Balkansk vorspiel..:)

Søndag 29 Juli:
Nachspiel m/Oluf, Jovan, Marcovic & Co.
Vi halset ølen, for å komme oss fort bort fra denne baren for overklassens hippe ungdommer, der de ennå spiller diskotekmusikk som var polulær på slutten av 90-tallet, som bare får utleves på kvalmende alkoholrus og med en masse securitasvakter springende omkring som doppermannsbikkjer.

Suse min sus, hvem møter vi i teltet om ikke den skjønne Bergenspiken, som nesten er som en Buran-prinsesse å regne. Hun har endelig fått seg en kjæreste som er en bra fyr, takk gode gud, selv om han jo ikke har en anelse om hva som står skrevet i stjernene for henne. Han må nok rykke opp seg ti hakk for å henge med på den ferden.
Men nå er veldig de vakre sammen og det er helt rett selskap for meg og Live.

Vi sitter sammen på vår side av bordet og ser ut som et par. Et par som våre foreldre absolutt ikke skulle ha godkjent og jeg nyter av det.
Hun er selvfølgelig alt for gammel for meg og dessuten min perfekte arbeidskamrat, men det er jo artig å late som iblandt.

Og som ikke det var nok, der kommer jo den vakreste musikeren i hele Trondheim opp på scenen med sin fiolin.
Selveste Oluf Dimitri Røe, som spiller så man kan gråte av glede og danse samtidig!
Med sitt band Bengaloo har han fått lokaler å koke lite voldsomt som Marco & Co.
Marco er jo enda litt av en kåt, unghingst og har litt vanskelig for å slippe til andre når bandet jammer seg ut rundt publikum som en omfavnende stor klem.

Jeg fikk en klem av Oluf før de begynte å spille og noen korte ord og det er så godt å se ham. Han er vel en av de få her i byen som kan gi en riktig god klem, men så har han jo solide røtter i Hellas, der de ikke er som oss i Norge, som klinger hodene sammen som klinkekuler, som regel bare på julaften.

Snart bli den skjønne bergenspiken glad av musikken, selv om hun nettopp har blitt frastjålet lommeboken på frivilliglokalet i Borggården med sine siste sparepenger i. Vi trøstet henne og sa at vi skulle ta et alvorlig snakk med festivalledelsen, så de erstatter henne.
Noe sånt går jo bare ikke an.

Og snipp snapp snute så var den søndagen ute.
Jeg overlevde et helt musikalsk nachspiel og det var like før jeg begynte å danse. Men det sparte jeg til veien hjem, en deilig mental dans mens jeg ruslet hjemover og tenkte at Trondheim kanskje ikke er så ille allikevel i passende doser.

PapaFahr - en poet en dansefot mellom linje

MAIL TILL LEDARSIDAN