28 juli - 5 august 2012
ONSDAG 1 AUGUST
Orginaltegninger: Live Olsen
Silkeveien - en forelesning
Talenter med tæls
Bob Hund
Laleh




Torbjørn Færøvik gav oss en nydelig tidsvandring på Silkeveien
Onsdag 1 August:
Silkeveien - en forelesning
«I dag er det onsdag», sa jeg till fuggeln, som lå og ruget på et gammelt, kokt hønseegg jeg hadde funnet i containern bak Bunnpris.

Da var det selvfølgelig ikke kokt og lå i en kjempefin, rosa kortong, så den var jo helt uimotstålig, så jeg glemte fullstendig alle posene med wienerbrød som hadde siktet meg inn på først og som var skikkelig ute på dato, og som skulle gjøre meg immun mot en masse sykdommer, for det var masse herlig, grønt muggel på de.

Muggel er jo bare ren pencillin, som de fleste vet, og for oss som ikke har råd til å gå til fastlege, og for meg som aldrig har fått noen, og ikke riktig vet hvordan, har jo fått ta til knepet med å legge press på en lege jeg kjenner for at han skal komme og gjøre meg frisk.

Om jeg blir syk.

Den legen spiller forresten fiolin og da kan jeg si at han må ta med seg fiolinen når han kommer og det blir man jo ganske mye fortere frisk av. En lege skal jo ikke være fast, men musikalsk.

Jeg har noen lybånd i mitt eie som kunne bringe denne legen på fall og selvfølgelig kan han ikke si nei til ikke å få hele sin karriære ruinert om folk får vite hvor han har spilt fiolin, med hvem, og hvilke låter han spilte, og var virkelig alle instrumentene til de de han spilte sammen med, særlig bra stemt?

«I dag er det ikke bare onsdag, men også den 1 august og vi er midt i Olavsfestivalen», sa jeg till fuggeln, mens jeg barberberte den venstre leggen min, som jeg helt hadde glemt i går, da jeg fikk så fint besøk og var nødt til å kamme håret i steden.

Men det er jo ingen vits i prate med fuggeln når den ligger og ruger. Like godt å prate med seg selv litt.

«Jo», sa jeg, «i dag blir en spennende dag, klokken ett skal vi høre på et spennende foredrag om Silkeveien! Tenk deg det! Silkeveien! Dit kommer aldrig du», sa jeg til fuggeln, for jeg blir så fort lei av å prate med meg selv.


I Kina har de har papirpenger, skrev Marco Polo 1295 i boken sin

Jeg tenkte på Silkeveien da jeg tok på meg de deilige strømpene som jeg kan si noe fint om på svensk, men på norsk er det desverre umulig.

På norsk kan man si at strømpene sitter som en smekk og det forstår man jo at sånt språkbruk passer ikke når man prater om strømper, piker fra Buran eller noe som får en å tenke på at jeg engang skal ta Silkeveien og ikke stoppe før jeg er framme der de ikke gjør annet enn å lage silkeklær i alle fasonger og størrelser.

Nå er det jo bare en størrelse som passer meg, men jeg antar at det blir ganske mye å spise på veien, der man halvligger i en stor campingbuss som er nedcabbet, for det er så deilig og varmt.

Maten kommer nok å gjøre at jeg får revurdere størrelsen.

Forhåpningshvis har jeg på turen dit blitt en stor og fet poet, som jeg alltid har drømt om, og da er det jo fantastisk heldig at man er fremme der de gjør silkeundertøy som til og med fete poeter kan ha på seg.

Nå får jeg inderlig håpe at Göran Greider ikke har klart komme seg dit før meg og lagt beslag på godbitene.
Han også kommer kanskje til å prøve å komme seg inn på foredraget om Silkeveien, men jeg har satt mine Balkan Boys på saken, for å sørge for at han blir kraftig villedet og havner på Åfjord Sparebanks flotte forelesningssal og ikke på Sparebank1s luksuriøse lokal i tredje etasje uten heis.

Der skal jeg lære meg utenat alt de sier og etterpå skal jeg ta den meget kunnskapsrike foreleseren til side og presse ham på destinationer, korrelationer, positioner og GPS-rutiner m.m., så jeg ikke risikerer å havne noen sted i Verdal, der de bare har vømmøl og blir syke om de ser noen som er laget av silke.

Det hadde jo vært flott om den deilige fotografen til adresseavisa kunne dukke opp som troll av eske, for hun er jo «snygg som ett troll», som det heter på svensk.
På norsk finns det jo ennå ikke begrep som kan forklare hvordan en sånn deilig fotograf ser ut. På norsk bruker man bare en poengskala fra 1 till 10, og sånt tull holder ikke vi poeter på med.
Det får være måte på tøys.

Men desverre, jeg tror de har sendt henne ut av landet, sikkert til Sverige for å fotografere pride-paraden i Stockholm i forbindelse med lanseringen av sitt nye magasin Klasekampen.

«Se nå til å hakke løken i små, fine biter mens jeg er borte», sa jeg til fuggeln på en ganske pen måte, mens jeg svingte den etter bena noen ganger for å påminne den om at den ikke var særlig glad i å kjøre karusell.

Men løk kunne den hakke med sitt fine, skarpe nepp, men jeg tror den likte best gråtedelen, mens den spilte høy måkemassakermusikk på det flotte og dyre stereoanlegget jeg har. Som den egentlig nesten ikke får se på en gang når jeg er hjemme.

For jeg hater musikk og jeg vil ha det absolutt stille.

Hele dagen går jeg og tenker på det fine foredraget i Sparebankens lokaler. Det var smekkfullt der, og det var jo en stor skuffelse. Nå ble det jo vanskelig å få den godeste Færøvik for seg selv og klemme ham på opplysninger. Men jeg noterte ned alt av interesse og særlig at det slettes ikke er farlig å reise silkeveien, som startet for 5000 år siden.
Torbjørn Færøvik har jo reist der, det tok tre måneder fra Venezia og til Zanadu som før var tidenes hovedstad, da det monolske riket strekte seg fra Donau til Kinas kyster.

Jeg tenker på at jeg skulle vært der.
På den deilige Silkeveien på vei til Kina.
Nå, når jeg sitter på Sparebanken1s teltleir nede på torget.
Her er det TALANGER MED TÆL og hver sitteplass er opptatt, men vi finner et bord lengst fremme sammen noen hyggelige trønderpier.


Talanger med Tæl

De var flinkere enn vi kunne forstå

Are Hemre, som fikk Tælstipende i 2008, begynner å synger "u are allways on my mind" mens en dame begynner å danse foran scenen og vi i publikum prøver ikke å legge merke til henne.

Neste man er fra Vukku og fikk stipend i 2006 og var en gutt med gullstemme allerede da.
Håkan Ricardo Storstadmo heter han, og passer som hånd i hanske i Sparebank1s mulitkulturelle profil.
Han synger er operetteballade.

Dama danser videre på sine sikkert flotte psykofarmica og slipper i hvertfall å danse i de sterile gangene på en institusjon.
Men vi får se hva som skjer.
Ambulansen er aldrig langt unna på en festival.

Vi må jo tvinge oss litt for sparebankens skyld og bli en stund selv om vi fort merker at dette kanskje ikke riktig er vår yndlingsmusikk.
Vi må jo prøve å hanket inn noen av deres trilliarder og ett fett Tælstipend till festivaltegneren Live.
En kunstner har jo også utgifter.

Jeg tenker på Marco Polo som reiste ut på båttur med onkelen og faren og fant Kina 1271.
Da var den gode Olav ganske død, men Marco Polo satte seg og skrev en bok om Kina i 1295, da han kom tilbake.

Han kunne fortelle at i Kina hadde de papirpenger, men alle bare lo av ham, mens de slet trillebåren full med mynt opp til datidens Sparebank1.
Der de kanskje hadde Tælstipend allerede da, hvem vet?

Sunniva Unsgård fikk tælstipendet i 2010 og kommer på scenen og skal også synge en ballade.
De er då flinke å synge allesammen,at.

Dansedama har satt seg ned, nei, hun er ute på banen igjen.
Foran scenen, med sin farmapseutiske 40-årskrisedans med lite attåt.
Vi stirre alle konsentrert på Sunniva, mens vi venter og håper på at noen har oppdaget at dansedama har rømt, og kommer og henter henne.
Hvor er tvangstrøyene når du mest behøver de.

Så blir det duett, last night of the world fra Saigonmusicalen.
Sunniva Unsgård får besøk av Are Hemre ut og synge ennnå en ballade.

Jeg tror ikke de tørr å spille noe mer rockete musikk, for da kommer vel dama å ta helt av og danse så man blir helt syk av å ikke stirre få hatisk på henne og få en klump i halsen av god ondskap.

Håkan Ricardo kommer igjen, med en låt av Puccini.
Litt av en sangstemme.
Helt udansbar låt, heldighvis, så nå skal det vel endelig bli stopp på dansinga.

Men nei, den dama behersker alle danseformer.
Så blir det duett med Rikardo og Sunniva, men nå syns jeg jammen at Live har fått til en kjempefin tegning og det er best å haste videre til Borggården og se om det finns noen smørbrød og kaffe.

Jeg tenker på Torbjøen Færøvik når vi går mot Borggården, han er kjent fra både radio og tv, som korrespdent og jourmalist, foreleser i radio og TV.
Det var så mye jeg ville spørre ham om, selv om jeg fikk vite en masse om Arrarat og Arken, som ikke var på toppen av det 5000 høye fjellet, for hele området het Arrarat.
Så det var nok en profet som hadde missforstått.
Jeg håper han ikke frøs ihjel på fjellet da han gikk opp for å lete etter den.

Zanadu var hovedstaden i Kina under det mongolske riket og da det var livlig trafikk og det største EU eller forente stater som noen ganger har eksistert.

Jeg husker Prag, der jeg og Asger Dyrting, satt om kveldene og leste tjukke bøker om Djengis Kahn og Koblai Kahn.
Spennende lesning etter at vi kom slitne hjem fra våre ekslusive gatekonserter og før vi dro oss, full av historier om det svære mongolske imperiet, ned til puben for å drikke billig tsjekkisk øl og smelte vår vitenskap.

Det koster ikke mye å reise med buss, sa Torbjørn og det er ikke farlig.
Er det farlig for ensomme damer å reise Silkeveien, er det en i publikum som spør.
Ikke i det hele tatt, svarer Torbjørn og jeg vil spørre om det er farlig for poeter.
Det er jo så mange som hater poeter, særlig dyr.
Kameler for eksempel, de er ikke glade i poeter.

Silkeormer falt ned i hodet på Den gule keiserens kone for 5000 år siden, hun satt under et morbærtre og ante fred og ingen fare, men oppdaget noe merkelig med tråden som den hang i.
Jeg kjenner hvordan Marie fra Burans silketruser strammer rundt hoftene og sender en takk til han som plantet det morbærtredet.


BOB HUND

Läckra grabbar. Som klippt ur en tidning som inte säljs på Olavsfestivalen.

En time senere dundrer Bob Hund over Borggården, "skall du henge med?!", og man får legge bort alle tanker om Silkeveien en stund, selv om jeg bare har lyst til å gå hjem og planlegge en herlig tur dit.

Bob Hund, dette forrykende band, som ikke har hunder med seg i det hele tatt, men Thomas Øberg har en maske på seg, som han alltid har.

«Festen er över oss” synger de og jeg får tatt mine bilder med min tøntige kamera, og har et svare strev med å få korn på den hoppende og dansende Thomas.


Thomas hadde sin kone med, som vanlig

Det er for lite folk her, syns jeg, og det er rart at de skal spille split med Lalaeh som har en helt annen musikkstil.
Det er første gang jeg ser Bob Hund live, men de har jo vært over hele Norge og spilt, mange ganger i Trondheim.
Tøffe musiker er det, de ser helt indie ut, som noen raggare som har raggarbilen med motorn på bak scenen.


Og mine damer og herrer, på synt; verdens beste bussjåfør

Men hva får jeg se når jeg står i mørkerommet og drar fram alle pixlene som jeg med store besvær har kjempet til meg i skyttegravem for fotografer i felt, om ikke min venn, Verdens Beste Bussjåfør??!!
Han som satt tåkefast i Værøy bare for noen dager siden!!
Eller er det broren??
Eller har Bob Hund klonet ham i smug??!
Er Bob Hund Gud?
Nei, oj, nå ble jeg redd, etter å ha fått en sånn sjokk.
Meget merkelig.
Eller so odd, som de sier på engelsk. Jeg har jo store planer om at vi skal starte et band en vakker dag, når vi skal reise rundt i hele verden på releaseturne for boken "Zen and the art of driving a bus".

Det var noe jeg mer jeg ville spørre Torbjørn om.
Møter man masse skumle typer på Silkeveien, og er det ikke tryggere å spasere enn å ta en buss full med masse fremmede folk?
Jeg spaserte jo rundt overalt i Beirut og det var trivelig, og i Aleppo, der det også var veldig fint å ta lokalbussen og se hvor man havnet.

Siden von Richhofen fant på navnet Silkeveien for 150 år siden har den blitt mer og berømt.
Er den bra skiltet, vil jeg spørre Torbjørn, så man ikke begynner å spasere i feil retning og havner tilbake i Norge igjen plutselig?
For vanlige reisevante mennesker er jo sånne problem ikke noe de tenker på. De har jo ikke en masse dikt i hodet å tenke på.

Bare det å ikke gå seg vill i Kina, som er 27 ganger større enn Norge!
Det vil jo si at det kanskje finns 27 Trondheim og kanskje jeg kan finne et Trondheim uten en masse barndomstraumer i!?
Kan man leie en kamel som er litt vennligsinnet når man skal forbi ørknen lengst vest i Kina, tro? Kameler hater poeter, noe jeg fikk erfare på min fisketur med svenskekongen i Nord-Syria.

Torbjørn skal på Silkeveien igjen i oktober. Han skal leie seg et privat tog. Desverre inviterer han hele publikum, og søren vet om jeg vil sitte i et tog flere uker med en masse trøndere, når man er ute i verden og vil treffe folk fra alle de kulturer og folkeslag som finns langs veien.

Dere vet vel, sa Torbjørn, at det var på nære nippet at vi ikke ble mongoler hele bunten, her i Europa.
Mongolene stod klare til å invadere resten av Europa, vest for Donau, det herrens året 1242, og alle kirker var fulle av folk som bad til Gud om at skulle beskytte dem mot de fæle mongolene.

Som av et under fikk mongolene beskjed om at erkemogulen, rikets store hersker hadde ramlet på et apelsinskall da han var ute for å mediter og slo seg så stygt at han døde.
Kanskje var det Bob Hund grep inn, hvem vet?

Men de fikk jo pakke sammen og dra hjem på begravelse hele bunten, der det etterpå skulle slåss for fulle mugger om hvem som skulle bli hersker etter han som datt og slo seg ihjel.
Derfor, sier Torbjørn, ser vi ut som vi gjør her i Europa, ellers har vi kanskje nå sittet i en kinesisk pagode og meditert over noe mongolsk sitat, digget konfusius eller Buddah, og ikke fått gleden av å synke ned i de deilige stolene til Sparebank 1.
.
Bob Hund jobber på, det er synd bare at det er en Borggård med en masse farlig kobbesteiner. Jeg har mine flotte høyhælte sko på meg og vil nødig få de ødelagt av noen bortkastede dansesteg.
Ingen dansessubstanser som vanlig å oppdrive i den her byen, men som sagt, hva skal man gjøre med sånt her.
I en steinørken.

Men tenk å få ligge på en av Silkeveiens små kafeer og røke opium, uten å være redd for at Trondheimpolitiet skal brake gjennom dørene på jakt etter en svartlamonitt med 0,5 gram hasj i lomma.

Ring meg, sier Torbjørn, så fixer jeg plass på toget.
Kanskje det, tenker jeg, det ligger mang en god historie der og venter på meg, jeg kanskje kan spasere de siste metrene.

Er det lov å røke på toget, vil jeg spørre ham, der jeg står på Borggårdens utkant og røker en masse sigaretter og lengter etter Manchesters drugdealers som aldrig var langt borte.
Bare man bøyde hodet og så ut som man hadde det litt fælt, kom de med piller i alle slags farger, og man kunne se opp igjen.

Bob Hund braker videre og stakkars bomtur, tenker Bob, som begynner å bli ganske lei, der oppe på scenen, av å være havnet i en Borggård man ikke er sikker på at man kommer ut fra, utan å slåss med en masse riddere til hest.

Nei,man skal reise til Samarkand, så får de angre seg at de ikke hadde gjort om Olavsfestivalen til en rockepoetisk festival, og latt meg bestemme hele greia som skulle sørget for at det ble litt skikk på saker og ting.

For det første skulle jo det slappe Trondheimpolitiet, samt alle alskens tollerkollegaer sendes på ferie på Kreta, på Røkke & Reitan sin regning, mens noen flylaster med drugdealers og riktige dørvakter fra Manchester ble flydd inn til Værnes, og noen Gründere skulle få regningen der det stod snytskatt på.

Jeg var jo i så god ferd med å føre over noe penger fra Sparebank1 til et sånt projekt, da det kom en fyr og lurte på hva jeg gjorde i 4 etasje på direktørens kontor. Så jeg var nødt til å bukke og skrape og fortelle en utrolig histore, men det var jo Torbjørn som snakket mest, som også var intressert i litt finasiering av en privat jernbane til Kina.
Han er utrolig flink til å prate, og før vi slapp unna den innpåslitne vakten, var han nesten påmeldt til Torbjørns neste togreise.

Det var jo ergerlig, tenkte jeg, men en god plan osv., osv, så jeg dro ned til min nudelbutikk for å handle en masse nudler, så jeg hadde til utallige frokoster i tilfelle jeg måtte bli værende her i byen og pønske ut en ny plan for reisefinansiering.

Jeg ville hjem nå, kjente jeg, for hjemme hadde fuggeln sikkert blitt ferdig med å hakke løk og jeg kunne forberede en skikkelig chicken curry, så alt var klart til jeg fikk besøk i nattens mulm og mørke.

Plutselig var det slutt med Bob Hund, som var nødt til å kalle seg det, for Dyllan med to l fick de ikke hete, for Dylan likte ikke musikken deres og forstår heller ingenting av superb rockepoesi, den gamle MP3 hateren.

Laleh

LazerLaleh. Det var svært vanskelig å tegne når man blir bombet med lazer

Så var det Laleh sin tur.
Det var bare å kaste seg i skyttegraven igjen sammen med de store gutta, med kamera som hadde fanget vitøyet på Thomas i Bob Hund og de det var tydlighvis verdens flotteste bilde og skulle ligge til grunn for en stor snauhogst i Selbu for å få verdens beste papir å trykke den på, sa alle journalistene fra Adressavisen, med stjerner i øynene.


Fuggeln elsker Laleh og rømte hjemmefra, med fare for skikkelig bank.

Og jeg trodde ikke mine øyner, da jeg får se fuggeln som flakser rundt i diskolyset!! Så får man skjemmes igjen!
Laleh står og synger sine oppoppende viser sammen med et helt gjeng musiker og gitaren har hun visst glemt hjemme.

Hun har et sånt laserlysshow at alle fotografer nesten blir slått til marken og festivaltegneren blir helt kvalm i forsøket på å fange henne.
Men visst er hun vakker og jeg skulle absolutt tatt med henne med hjem, og hatt en poetisk helkveld med frokost med henne og gitt henne en sangtekst hun sent vil glemme.

Fuggeln elsker Laleh og har et stort bilde av henne på veggen.
Den er jo dessuten helt gråtkvalt av all løkskjæring, så den ser nesten ikke hvor den flaxer, rundt, rundt der under scenetaket og nesten kræsjer mot lyskasterriggen.

Nå det blir det å banke opp fuggeln når man kommer hjem og det er jo et jævla ekstrajobb, men jeg har jo allikevel tenkt å slenge den ut før den kristentalibanske, unge lekkerheten kommer på middag og en natt av poesi, som hun aldrig har drømt om.

Vi har fått presserom langt bort fra scenen, så jeg slipper å høre mer på Laleh, som bare minner meg om Abjeez og min venninde fra Iran,som jeg gjerne skulle hatt en klem av nå.
Låten «some die young» får hele Borggården å gå helt av limpinnen, og det er vel bra at det er så mange som ikke har så smal musikksmak som jeg, da skulle jo Borggården være helt tom, og denne fine festivalen som jeg liker mer og mer, skulle bare pakke sammen og flytte til Storås.


Adressa skal få punge ut multum for det her. Men hun deilige fotografen tegner vi gratis.

Live er sosial hun og snakker med alle fotografene fra Adressavisa og deres journalister, det er en hel drøs av de der.
Blandt annat en innpåsliten fotograf fra Adressa som absolutt vil at Live skal tegne ham. Nå kan den avisa vente seg en riktig sukret og saltet faktura, som jeg regner med skal dekke både det ene og det andre av våre enorme utgifter under festivalen.

Laleh er jo sånn musikk Adresseavisen kaster bort flere kubikkmeter skog på, for å servere til sine lesere.
Det kjennes bra å jobbe for en så ubetydelig avis som Skandinavisk Kommentar, som aldrig kommer på trykk for en masse late abonnenter, som krever at man plager hundrevis av avisbud ut på gatene grytidlig om morgenen.

Live er i godt slag, hun har tegnet Bob Hund som de aldri før har blitt tegnet under en konsert, og fått med alle de tøffe musikerne, så jeg kjenner meg nesten fristet til å gjøre en portrettdokumentasjon av livet deres, inklusive barndom, og hvordan det hele gikk til at de ble et så supert liveband.

Jeg kunne gitt det ut som en biografi av Bob Hund og tjent en masse penger på det, men jeg har ikke tid, jeg må hjem til den unge kristentalibanske piken jeg fikk kontakt meg i går natt, da jeg gikk runden min på vei hjem.

I morgen kveld blir det seilskutedag og splitte mine bramseil.
Live har ikke en anelse om hvilke planer jeg har lagt for vårt besøk på Christian Radich og bra er vel det.

Hun har sittet og godpratet med festivalsjefsdama om at vi må få komme ombord, intet ondt anende, og siden sjefen liker Lives tegninger så godt, tror jeg det skal gå bra.
Det ser ikke ut som om festivalsjefsdama har fått vite om min grusomme fortid på sjø og land, heldighvis, selv om hun skuler fært på meg i smug, og er på nippet med å nekte meg adgang til resten av festivalen hvilket minutt som helst.
Hadde jeg ikke hatt en så flott festivaltegner ved min siden, vet gudene hvor jeg har vært akkurat nå.

Jeg bruker alltid å støpe en plastkopi av mine kristentalibanpiker, som et minne.

Vi kan endelig rusle hjem fra dagens strev og vi skilles utenfor Lives dør, der jeg hører måken skrike sultent etter noen brødsmuler, og jeg unnskylder meg som vanlig, iskald av skrekk av måkeskriket.

Skjelvende av lengsel og et alt for lenge undertrykt begjær etter min kristentalibanske jomfru, haster jeg hjemover for å gjøre meg i stand til det nattlige besøket mitt.

Det skal bli så godt å være ordentlig snill mot noen igjen!

PapaFahr - poetiske visknininger og rop

MAIL TILL LEDARSIDAN