28 juli - 5 august 2012
MANDAG 30 JULI
Orginaltegninger: Live OlsenOlavsfestdagene
Poetisk blåmandag
Folkemøte ved vestfronten - om rettferdighet

Jerusalem - urfremføring i Nidarosdomen
Anne Grete Preus
Patti smith gdís Finnbogadóttir





Mandag og vi var klare for de store scenen. Noen mer klar enn andre.

mandag 30 Juli: Poetisk Blåmandag

Jeg våknet av at min perfekte nabo kom hjem.
Jeg kan altid kjenne igjen hans steg i trappen.
Rolig og sikkert tar han den siste trappen opp till vår tredje etasje og låser seg inn.

Jeg har vært litt bekymret for ham, for han har ikke vært hjemme i hele sommer, så jeg blir litt glad for at det blir litt ordning på tingenes tilstand, der man er vant med å høre høy rockemusikk fra 70-tallet av og til og vite at han ikke er en nabo som kommer og banker på i hytt og pine for å låne det ene eller det andre.

Sant å si så har jeg ikke sett ham mer enn en gang siden i fjor sommer da han var på sykhuset og fikk fixet hjertet så det sikkert rekker en tjue år til.Han er også rundt middelalderen noe sted og er også forfatter og sitter visst og skriver hele dagene.
Han er en av de få i Norge som har lest mine svenske bøker og vet noe om min poesi, for han en såpass till fyr at han faktsikt har kjøpt flere bøker av meg.

Dessuten har han gitt meg en masse klær, som jeg har kastet, for det meste, men jeg har en rødmønstret skjorte jeg liker veldig godt, som jeg har på meg på Patti Smith-konserten og som jeg har stått og tigget meg gjennom en hel sommer som gatemusiker med, her i min egen barndomsby.

Fuggeln min elsker fete kameraer og store folkesamlinger. Spankulerer omkring som en stjerne

Så det må være litt karma med fyren, selv om jeg av og til lurer jeg på om han finns i det hele tatt.
Men det gjør han heldighvis og snart kommer han å muntre opp meg med høy musikk en sen kveld eller natt og det er tryggt å tenke på.

Live, min kjære partner i pressens bakgårder, jobber som et lokomotiv og en gammel poet har vanskligheter med å holde tritt. Det er ikke bare å skrive det man skal på en gammel nettavis fra midten av 90-tallet.
Det er html koder hit og dit og en masse jævla tjafs med ftp, servrer og bildformatering og hittan dittan.

Plus at man skal skrive andre artikler også, for å få litt salt til grøten.Så mandag morgen var jeg seig som en gammel kullgruvearbeider da jeg våknet opp, med kontaktlinser som har sugd seg fast på netthinnen og siden det tar så lang tid å pirke de ut, må jeg stå med hodet under dusjen ganske lenge før øynene begynner å virke normalt.
Eller normalt, det er vel å ta i.

Bare jeg ser å skrive er jeg fornøyd.Blir jeg blind så får jeg vel lære meg blindeskrift, quick, quick. Kankje får man da endelig rett til en kommunal leilighet i første etasje og får en blindehund som er ferdig dressert og ikke våkner så grytidlig om morgenen.


Fuggeln begynner å bli irriterende nærgående mot Live og kaller seg hennes sikkerhetsvakt

Så med en sånn gammel og knirkete kropp lå jeg litt etter min spreke, unge kunstner, desverre. Det var nødvendig med et skippertak av store dimensjoner og Live fikk gå og sette seg ute på vestbredden helt alene, på et Folkemøtet om rettferdighet.

Jeg har sagt henne flere ganger at det ikke heter vestbredden, men vestfronten, men hun liker vel det navnet bedre, hva vet jeg.
Der fikk hun høre lite av det som ble sagt, på grund av et uselt høytaleranlegg, delvis på grund av at hun satt bakerst på muren og tegnet med sin frenetisk dedikerte streker, går jeg ut fra.



Live Olsen: "Folkemøte på Vestbredden"

For hun kan lytte veldig bra og hører ikke dårligere enn vanlig folk. Kadra hadde sagt noen kloke ord om nordmenns toleranse som hun hørte klart og tydelig.


Live Olsen: Marcovics rettferdighet

Og Marco hadde kommet på møtet og spilt trompet og det gjorde henne veldig glad!Vi tenkte å gå og høre biskopen snakke i Katedralskolens festsal, men der sa jeg stopp. Dit går ikke jeg og hun bestemte seg for droppe det også.

Jeg tror vi begge fikk litt for mye av festsalens alle grufulle portrett av byens beste borgere og krystallysekroner til forbannelse.

Dermed fikk jeg sitte ytteligere en stund å hamre ned en masse digitale signal som magiskt plopper frem som poetiske uforklarligheter på min store, blanke dataskjerm. Skjermen som har jeg hatt med meg helt til Canada og tilbake, faktiskt.


Aldrig får være i fred for fuggeln, eller sin egen skygge.

Tollerne ble helt gale når jeg kom slepende med den i orginalkartongen, sammen med en masse annen neurotisk pakket bagasje og de nektet meg adgang til landet.
Jeg hadde jo ingen datamaskin med og hvordan er det med disse harddiskene, skrek de og sprang for å undersøke de.

De trodde jeg skulle emigrere dit for godt.
Hvem fan vil flytte til Canada, sa jeg og det falt heller ikke i god jord og det var bare å ta sitt pick og pakk og slepe seg noen mil til man fant et åpent motell i det jævla ingenmanslandet.

Nok om det. Skjermen min er jeg glad i og det var godt å få mer tid til å sitte og stirre på den mens nye ord hoppet fram fra min syke fantasi og ble til ord, som noen faktisk kan lese uten særlig problem.

For de som er skandinavisk språktolerante nok.Etter en produktiv dag tok jeg en kjapp pølsemiddag på kiosken ved Bakke Bro, og var jeg fremme utenfor måkereiret til min arbeidkamerat og kunne sette meg på trappen og røke en masse sigaretter mens jeg ventet på at hun ble klar.

PapaFahr - en poet med rett til å skjerme seg






Live Olsen: Jerikos Horn

Søndag 29 Juli:
Jerusalem - Jordi Saval m/Int. Orkester

Det er alltid med en viss skjelvende spenning man entrer Nidarosdomen, av forskjellig traumatiske grunner som har rot noen sted i barndommen.
Live har heldighvis litt av samme skjelven, men det er fordi hun er ateist, noe som er helt ubegripelig for meg.
Men to skjelvende personer som støtter hverandre blir nesten som en sterk kropp, vi så lyst på det, og var forberberedt på å bli overrasket, som to barn som var på vei til skolen.
Orkesteret var opprigget i Østskipet denne gangen og nesten alle sitteplasser var opptatte, men vi fant ledige plasser der vi kunne gjøre jobbet uten problem.

Det var en konsert med blanding av jødisk, sang og musikk, palestinsk og inslag fra Armenia, Hellas, Irak og Tyrkia. Med forskjellige kor og instrumenter er det cirka femti personer som er med i denne konserten, om man regner med de fem i produksjonsteamet.

Konserten startet med en fanfare og trommer, Jerikos fanfare. Man kunne liksom kjenne skrekken som måtte ha grepet folk når de hørte denne fanfaren og Jerikos murer ble truet.Enn så stor produksjon er ikke rafset sammen på en kaffepause og prosjektutviklerne Jordi savalli og Manuel Forcano må være noen spesielle mennesker.

Det var mektig. Igjen må jeg takke Mari Boine.
Det ble så bra etter hvert at jeg ikke orket å springe rundt å ta en masse bilder, jeg fikk bare lyst til å sitte stille å høre på.

At verket heter Jerusalem - a city of heavenly and earthly peace orker jeg ikke tenke på, mens fienden hamrer løs på det fattige, utblottede nabolandet og den helvetes Nethanyau sitter som en sinnsyk diktator i en bunker.

Da Sufi Group inntok podiet syns jeg det tok riktig av, om man får si noe sånt om en sånn konsert. For meg som har en venn som heter Sofi er fra «Persien» og er den vakreste Iranier jeg kjenner, er Sufimusikken noe jeg kjenner til og liker.

Husein Mahmud - en sanger med alle guder på sin side

Det er noe med iranske mennesker, de er ofte så vakre.
Kanskje har det med kulturen å gjøre, som strekker seg så langt tilbake at vi her oppe fanns bare som samer om man skal sammenligne kulturene. Samene hadde jo også en ganske godt utviklet kultur, som senere selvfølgelig ble forsøkt tatt livet av med ymse udemokratiske metoder av den nye inflyttede sivilisasjonen.

Omtrent som da europa invaderte Amerika, med de samme sørgelige resultat.Persisk poesi er vakkert i både sang og tale, man blir som skandinavisk poet som en simpel skald å regne når jeg for eksempel kommer hjem til Ali, en persisk poet som har flyktet til Sverige fra Afganistan, og lærte seg svensk på bare et år.

En dag kommer han til å bli en stor svensk poet, sanne mine ord.
En meget klok ung mann.
Mitt håp er at han en gang blir samme lyspunktet innom poesien, som fiolinisten Oluf Dimitri Rød er i Norge med sin fiolin.
Sofi, min venn fra Iran, lyser opp Sverige med sin lydteknikk i bandet Abjeez, der hans to søstre skriver og fremfører iransk pop. Abjeez betyr søstre på persisk og det er et band som er kjent av exiliranerne litt over alt både i Europa og USA, og lyttet på i hemliget i Iran.

En av søstrene lærte jeg å kjøre bil og jeg er meget stolt over min lille insats for Persia, og en dag klaffer det vel, slik at vi får gjøre noe sammen i et studio et sted, får jeg håpe.

Alle disse tankene på mine gode opplevelser med våre nye skandinaver gjorde at konserten vokste og jeg glemte nesten de vonde stolene.
Live tegnet vakre myke streker og jeg tror at tegningene er ett bedre bilde av den lille nytelsen konserten gav oss, enn alle mine poetiske krumspring.Jeg glemte til og med min deilig fotograf som lyste med sitt fravær, men fikk øye på en vakker harpespiller som satt og beveget seg i takt med musikken.

Hun så jo norsk ut og det var fint å se hvordan hun forsiktig og mykt beveget seg til musikken.Jeg tenkte jeg kanskje skulle droppe den her fotografen, som tydlighvis ikke er helt å stole på, og se om denne nydelige harpespillersken kanskje skal spille fler steder under festivalen og se om jeg kan lokke henne hjem for litt harpespill. Mine engler skulle bli glade og man kan finne på mye fine ting rundt en harpe som man blir veldig glad av.

Der foran henne kommer det en ung mann og begynner å spille morisca, tror jeg det er. Han ligner på den svenske popartisten Lars Winnerbäck. Jeg håper virkelig det er han som har sadlet om og sluttet med sutrende popsanger for tenåringspiker med selvmordstanker.
Han vil finne et bedre hjem i den orientalske musikken.

Hadde det ikke vært så ubehagelig stoler i Nidarosdomen, så hadde vi gjerne blitt hele konserten ut. Men jeg lengtet etter myke puter og et røkfyllt rom et sted, med vannpiper med deilig frukttobakk, der man kunne lukke øynene og la seg drive helt inn i den fine orientalske musikken.

Hebreisk og latinske opplesninger derimot, er noe jeg godt kan unnvære, det er noen harde språk som jeg ikke liker noe særlig.
Oud i alle dess former er utrolige instrument i all sin enkelhet og jeg husker den gangen jeg ble invitert til en kurdisk musiker, langt inne i noen trange smug i Damaskus.


Over alt lyder Jerikos horn

Jeg tenker litt med stor sorg på Damaskus, som nå er i ferd med å falle, som Jerikos murer, for en fiende som vil ta over hele verden med sin tomme og innehållsløse coca cola-kultur.
Sånne tanker skal man jo absolutt ikke ha når man skal nyte musikk.
Jeg skylder på de vonde stolene og vi går ut.

Det er deilig å få røke en masse sigaretter igjen, samtidig mens jeg forsøker å inbille meg at jeg en gang skal reise tilbake til Libanon og Syria og kjenne historiens store vingeslag strømmer mot meg som krydderluften i Damaskus.


PapaFahr - med hjerte for orientalsk poesi





Live Olsen: Anne Grete Preus - Borggården 30 july 2012


Søndag 29 Juli:
Anne Grete Preus

Røkende bestemmer vi oss for å finne det fine presserommet i borggården og se om det kanskje finns noe å spise. Live har selvfølgelig ikke spist særlig mye, som vanlig, og jeg har en pølse som ikke har fått meg på en særlig mettende mage.

Men takket være min kraftige nudelfrokost, er jeg still going strong. Nudler som spises hver dag av millioner av mennesker i en annen del av verden, er meget underskattet føde. Uglesett i dette grøtskandinavien, hvor snart alle melsorter er genmanipulerte og kommer å gi neste generasjoner alle slags allergier og mattraumer.

Lykkens ost er med oss, vi blir vennlig vist inn i pressens aller helligste og blir tilbudt smørbrød og kaffe, som vi umiddelbart kaster oss sultent over.Livet leker, vi kjenner oss nesten som vi har tilknytning til en viktig avis noe sted og faen om ikke dette skal bli en helt perfekt kveld!

Bortsett fra at man får gå i evigheter for å røke en masse sigaretter, noe som absolutt er et strek i regningen og fullstendig ubegripelig i en Borggård av sten, der brannfaren er mindre enn minimum.Men det klarer vi uten problem, blir vi enige om.

Klokken 9, nesten presis, kommer Anne Grete Preus på scenen. Er det noe jeg liker, så er det konserter som begynner punktlig.
Disse tåpelige rockefjolsene som utsetter og utsetter konsertene sine og ligger og slover backstage og tror at de er verdens midtpunkt, kan de gjerne ha for meg.
Man må ha respekt for publikum.
Her i Borggården er det over 4000 og sikkert tre tusen har kommet bare for Anne Grete.

Hun er en norsk rocke-ikon, like mye som Patti Smith er det i USA og dessuten lesbisk fanebærer for alle ustreite mennesker som ikke alltid har det så strømlinjeformet.
Anne Grete Preus er voldsom i sin varsomme innledning.
Stemmen hennes er Norges stemme på så mange måter.
For meg er hun en av de fremste norske artistene.
Hun har alltid holdt sin fane høyt.
Alltid vært et bra forbilde.
En artist man alltid kan stole på.

Musikken hennes vet jeg ikke mye om, men jeg elsker stemmen hennes.
Jeg har desverre ikke følgt henne opp gjennom årene, fordi jeg bodd vært så mange år i eksil.
I Sverige, der jeg bodde lengst, er hun så skammelig ukjent og det er synd. En stemme som hennes finns det ikke maken til i Sverige, det er noe jeg vet.

Ellers har norsk musikk aldrig stått så høyt på min ranking, bortsett fra Trond Botnen og Svein Finneruds trio, som jeg alltid har tatt frem av og til. Og Nøkken selvfølgelig, et bergensband jeg faktisk har sett live på Hulen i Bergen.
En av mine kanskje ti rockekonserter i voksen alder.

Det blir et behagelig første møte med Anne Grete Preus, live her i steinørkenen i Borggården, som er full av jublende og støttende fans.
Det er en passende fin sommerkveld, regn
blir det ikke, og her er Anne Grete hjemme.
Hjemme hos trønderne.
Gledende å se så mange unge her også.

Jeg driver litt rundt mens jeg lytter og kaster et øye på scenen av og til. Noen bilder fikk jeg under de tre første sangene, men Live fikk ikke stå der fremme ved scenen og tegne.
En litt merkelig sikkerhetsbeslutning, syns jeg.

Men en god plan er en plan som kan justeres i den ene og den andre retningen, så Live setter seg ned ved siden av trappen og kan se Anne Grete bra med sitt skarpe blikk og får til noe som ligner litt på en heks og jeg syns den er overraskende.
Jeg tenker på låten «Darling Heks» med Nøkken.

Det er en tøff låt som Turid Pederson synger så bra og jeg tenker på Vivian, som var en heks, men stolt over det.
Anne Grete minner meg litt om henne, som nå er borte, og som jeg savner sårt av og till.
Hun var både stygg og pen., når hon var sint og fortvilet var hun ikke lik seg, og så som en heks.
Men når hun smilte, min gud bevare, da var det som tusen Borggårder i et lynnedslag av lykke.

Jeg tenker på det og sier at jeg liker den og hun får den signert av en butter Anne Grete Heks som misliker tegningen for sitt karrikkatære trekk.

Men hun vet ikke ennå hvor bra konserter var, at hun fikk alle med seg og den fantasktiske Dylanlåten hun avsluttet med, slo alle over ende!
Hun var sikkert engstelig som fan i forkant, jeg kan lukte en nevrotiker lang vei; - Komme her og varme opp for den helvetes Patti Smith, som er så tøff, rocka og hetero, politisk miljøkorrekt og alle mannfolks mammaideal.

De tankene slet sikkert Grete med i sine svake stunder og nå er hun kanske ennå svakere, rett etter å ha stått på scenen.
Men hun er en proff artist.
I morgen elsker hun livet, for hun vet hun hadde en super konsert.

For trønderne på Borggården, som trenger henne så mye for trøst og vame, i denne sure sommer.
Så jeg har en festivaltegner som ser ting som ikke andre ser og det er jo det som en kunstens hemmelighet.
Hun hun har sin spesille strek, som poesi, og den må man respektere og jeg forsvare.

Som hennes protegonist drar jeg mitt sverd for denne tegningen!



Papafahr - med høyt hevet poetisk sverd





Patti Smith som engang rocka Mausundvær, den gang da, og Live, her og nå!

Søndag 29 Juli:
Patti Smith

Så kommer Patti Smith, den levende rockelegenden.
Hun entrer scenen og ser ut som man alltid har tenkt seg henne.
Ung og svært villig til å holde det ellevte budet.

Let it rock står det skrevet over hele henne der hun begynner å røre seg og den velkjente stemmen regjerer fra første sekund på Borggården.
Som alle andre her har jeg et meget godt forhold til henne.

Hun var med og varmet meg med sin musikl helt ute på Mausundvær.
Jeg hadde kjøpt et gammelt hus der.
Det var daLPn med Because The Night var ute.

Huset var hvitt og ganske kjedelig, men lå høyt og fint på Aursøya med utsikt mot øst, broen over til Mausen og fjorden.

Det var sommer og slappt med fiske.
Jeg hadde en svindyr fiskebåt som lå ved kai, men etter en brukbar vinter på Lofoten var det ingen direkte panikk.
Dro inn til Trondheim og havnet på en fest.
Jeg spurte om noen var interresert i å være med til Mausundvær og male huset mitt trønderrødt på en natt.
Gratis tur, øl og mat.

Det var det mange som ville og vi lastet Landrovern til Torbjørn med folk, øl og en masse spann med maling og dro utover en tidlig lørdag morgen. Den gangen var det ennå ikke bilferge dit fra Frøya, og vi ble hentet i småbåt.
Begynte å male på baksida med musikken på full spiker. Rockemusikk som den var på slutten av 70-tallet.
Vi spiste god mat og noen røkte sikkert på, jeg kan ikke huske, men det var helt vanlig og helt frivillig.
Noen badet i den iskalde fjorden.

På morgenen var hele huset rødt som et nymalt fjøs og vi satt i de tidlige morgentimer og så over en blikkstille fjord, mens Patti Smith skrek Touch me now! i låten Because the night på full guffe utover hele helvetes verden!

Akkurat når jeg skriver det jeg her dundrer den samme låten over Borggården. Jeg sitter i trappen bak Live som stormtrivs og elsker dette første møte med Patti Smith.
Jeg er på nesten gråten så jævla bra er det.
Som den sentimentale EMO-poet jeg er.


Patti Smith har alltid vært på min mentale storskjerm

Men jeg syns jeg har vært flink.
Jeg har klart av den dumme fotograferingen med mitt lille, tåpelige systemkamera i skyttegraven, der alle de store gutta har kameralinser som kan fange en flue på veggen til Patti Smiths nabohus for to år siden.
Jeg har også klart å gå den helvetes lange veien gjennom folkemengden for å røke en masse sigaretter og smilt til de sure securitasvaktene.
Har de ikke sett en poet med bad-hair-day før?
Men det er vel bare jeg som er så fryktelig nevrotisk og paranoid m.m. Det er sikker greie folk.

Gloria synger Patti Smith, akkurat som da Willy kom kjørende med småbåten forbi og vinket.
Der satt jeg som en greve med rødt hus og mange av jentene var nakne etter et modig morgenbad og jeg kjente meg nesten frigjort.


Live var den eneste som fikk avbilde henne under boksigneringen. Bra jobba, u barefooted bastard :)

Willy, den fantastisk mann som ikke finns lenger.
Alltid med et glimt i øyekroken og en masse rever bak øret.
Men Patti Smith tror jeg ikke han hørte på, så det var bra han fikk høre Gloria.

Patri Smith skulle likt Willy, Rolf og alle de andre fiskerkompisene der.
Tenk å spasere en søndag omkring på Mausundvær, som var helt bilfri og en perle på kysten den gangen.

People got the power synger Patti på Borggården og hun høres så mye mer ekte ut for meg enn Bruce the Boss.
Tredje låten på ekstranumrene dundrer over oss;
Rock'n Roll Nigger.

Få kan synge en sånn tekst som hun.
Noen fantastiske musikere har hun med, så jævla tett og dundrende rundt hennes rockepoetiske uttrykk.

Det var en sjelden bra konsert har jeg en anelse om, selv om jeg ikke vet mye om komserter og artister.
Men det er en ånd over Borggården i kveld.

Og ved siden av meg sitter det en vakker, ung kunstner og hennes aura trives som et levende nordlys i Patti Smiths musikk.Det er en fin Trondheimkveld!

Enda finere hadde kvelden blitt om jeg hadde sluppet å bli utsatt for Them Beatles til den etterlengtede halvlitern vi kostet på oss på Musikalsk Nachspiel.

Det var horibelt og jeg fikk drikke opp pronto og halvspringe bort fra denne musikalske våldtekten og komme meg hjem og i redning.
Jeg overlot skamfull for mine nevroser, det tunge mingeljobbet til Live.


Nachspielstrek med hjelp av ymse artister

Rett mann på rett plass, som det heter og jeg sank ned på stolen i mitt tårn og min store skjerm, mens jeg takket Live for hennes storhet.

PapaFahr - en poet med eget neurotisk tårn


 


MAIL TILL LEDARSIDAN


Detta material är skyddat av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden.
Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: redaktion@skandinaviskkommentar.com
Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright ©1997