28 juli - 5 august 2012
FREDAG 3 AUGUST
Orginaltegninger: Live OlsenOlavsfestdagene
Allen Toussaint

Ane Brun s
Emmylou Harris
Thåström - prelude





Alain Tassaud fylte Dokkhuset til bredden av et beundrrende og kunskapsrikt publikum

Fredag 3 August:
Allen Toussaint

Jeg har sovet dårlig.
Det er de første dagene etter fullmåne og fuggeln er ute og borte..
Den kommer å være borte noen dager.
Månesyk.
Jeg har det likedan.
Drømmene mine forandrer karakter og sitter i strupen på meg når jeg våkner.
Mine morgenritualer blir rutinemessige, og det finns ikke lenger noen positivt vinkel se de fra.
Du kan ikke gå til fastlegen månesyke.
Du må prøve å løse det på egen hånd, med egne erfaringer.
Din egen heksekunst.

Jeg steker egg.
Jeg går fra rom til rom og drikker te.
Two sugers and milk. Det er ingen redning for meg i dag tenker jeg.
Thåström har jaget meg i flere dager med sitt skarpe blikk og jeg plages av hva jeg skal si.
Hvor skal jeg ta med ham?

På Dokkhuset er det fullt på Allen Toussaint konsert.
Så fullt at man lurer på om det er lovlig å ta inn så mange mennesker.
Jeg hører bandet på avstand, fra kafeet bak baren.
Jeg har hørt det før.
Det er ikke musikk som kan redde meg ut av det jerngrep jeg befinner meg i.
Ingen storartet omtale kan komme ut av denne musikken i dag.

Det kjenner jeg og jeg er lei for det.
Det er en artist med et CV langt som en arm.
Alle mulige artister har blitt fanget av hans pianospill.
Plus at han er verdens mest elskelige menneske.
Som har toppmusiker med seg, selvfølgelig.

Hadde det ikke vært så fullt, hadde jeg kunne slappet av og nyte noe av det.
Men Molde.
Jeg savner Molde.

Der de alltid reserverte stoler lengst fram for de som vil skrive og ta bilder.
Her på Dokkhuset kjenner man seg bare som en paria.

Min fine festivaltegner får sitte på gulvet.
Jeg får angst og må dra meg tilbake.
Sånne ting har de tenkt på i Molde.
Olavfestivalen som er 50 år i år skulle ikke være redd for å lære en masse av en 52 årin jazzfestival.


Det er ikke rettferdig mot en personlighet som Allen Toussaint, som kommer hele den lange veien for å spille her, som trenger alle som skriver på sin side.

Noe annet med publikum.
De har valgt med omhu sikkert og bryr seg ikke.
De elsker artisten og kan stå.
De som har festivalpass går bare om de ikke liker seg.
De som har valget.

Men jeg synes tegningen blir flott, allikevel.
Tøfft gjort å sitte der fremme og tegne.

Jeg håper han får se den.
Selv skulle jeg blitt stolt over et sånt utrykk av et intrykk.
Hun oppdaget fort hans store karisma og likte ham.
Men det er umulig under sånne arbeidsforhold å tegne ham.


Min månesyken kaller.
Får jeg be om å bli unnskyldt.
Kan man si det på norsk?
May I be excused?

Jeg står fast i min oppfattning om Dokkhuset om byen beste konsertlokale.
Der har jeg hatt utrolig konsertopplevelser:

Ikke mange.
Men utrolige.
Desverre ikke i kveld, men det er ikke Toussaints feil.

Jeg tar på meg all skyld.




Ane Brun

Live Olson: Ane - so spot on!

Senere står vi i Borggården.
Jeg strever etter å finne et punkt å holde meg til.

Tenker på Söder i Stockholm der jeg bodde i ti måneder.
På flukt fra Trondheim, eller fra meg selv.
Som vanlig.

Jeg spaserte rundt i hennes nye rike på leting etter mine ord.
Vi er ganske uvitende om hverandre.
Vi behøver ikke hverandre.
Det finns ord til alle.

Söder kan er en fin bydel å lete på.
Det har alltid vært noe med Ane Brun som har satt respekt i meg, siden jeg begynte å få disse korte beskjedene om hennes eksistens.

Gjennomtenkte videoinspillinger.
Ord som forsiktig og med omhu var valgt for å beskrive kampen med dimensjoner mellom kropp og sjel, himmel og helvete, godt og vondt.

Kjærlighet og....hat?
Nei, jeg finner ikke hat når jeg leser hennes tekster.
Frustrasjon mere, etter å gripende etter det ubegripelige.
Etter å ta ned den biten av månen som passer i det egne, kompliserte livspuslespillet.

Ubegripelige; faktiskt et ord som er vakrere på norsk enn svensk.
Det må være Ane Brun som har forhekset meg.
Jeg elsker jo det svenske språket.

Nå er hun her i Trondheim og det er første gang jeg ser henne live.
Første gang jeg hører annet enn det hun har fått gjennom i de medier man har hastet forbi.

Man behøver ikke å ha lyttet til hennes musikk en enester gang for å forstå energien i denne velrettede kaosenergien fra scenen, som krever vår energi, og virvler rundt i luften rundt oss og skal som et åndevesen drive bort over vår sanser horisonter.

Trummene, som tunge fanfarer, som hjertteslag i bakgrunnen, det tynne, skjøre slingrer seg som røksignaler, stemmen hennes som når oss og holder oss fast.



REmmylou Harris

Live Olson: Emmylou Harris


Etterpå.
Midt i Emmylou Harris konsert vil vi begge gå.
Vi er i en felle klagesang.
Jeg har ikke lyst til å avskrive Emmylou Harris.
Jeg har ikke lyst til å si noe stygt om henne.
Hvem er det som i hennes alder i Skandinavia som kommer med den proffe gjengen og leverer rå hverdagspoesi til to tredjedeler av 4000 besøkere.

Ikke så mange.
Jeg har jo for det meste hørt henne sammen mine gamle helter; Neil Young, The Band og andre.
Jeg har den dypeste respekt for henne og jeg bryr meg ingen ting om hvor mye hun har operert seg.

Hun er og blir en Grand Old Lady.
Hun er en av country and westerns mødre og alle her vil heller være et sted der de kan danse pardans, kanske i et stort danselokale.
Hun er tosomhetens vakre terapeut.

Man må ha noen å holde om til hennes ord om ensomhet, tosomhet og kjærliget.
Kjærlighet til et menneske.

Kjærlighet til det USA som vi ikke har en anelse om, men som vi alle kjenner så godt gjennom oss selv.
Hun er Åges storesøster på den folkelige grunnen, selv om de har ulike musikkuttrykk.
De er begge der folk er kommet for å komme bort.
Bort fra hverdagen.
De vil danse.
De vil tilgi seg selv.

Men Emmulou Harris klarer ikke Borggården ikveld.
For Ane Brun var nettopp her.



Thåström - Prelude
Live Olson: Ane Brun

Hun har brukt opp all tenkbar energi, og vi står i et tomrom av lykke og forvirring.
Det går ikke an å spille country i Borggården etter at Ane Brun har vært her.
Jeg falt til marken.
Jeg ville legge meg ved høytalerne og lukke øynene.
Jeg vil se denne musikken uten øyne.

Hun er så proff, Ane.
Et ord så merkelig på norsk, det smaker kunstig i hodet.
Proffsig heter på svensk og lyden av ordet kan du forme så det blir som en stor, varm komplemang.

Jag älskar proffsiga människor.

Dedikasjon.
Det har yrkesstolthet å gjøre, stolthet og kjærlighet til sitt eget skrå.
Her står Ane Brun og hun er sin kunst.
Hun går opp i det hun gjør.

Med seg har hun musikere som hun har valgt med stor omhu.
De skjermer henne som månelys.
De følger henne i døden.
Det er mektig, tungt og så fandenivoldsk vakkert.

Hun kunne stått der alene og deklamert låtene som poesi.
Ane Brun er en poet.
Hun vet hva fælt er.
Hun kan omskape det fæle til vakker musikk.

Jeg visste ikke at hun var fra Molde.
Jeg forstår at Molde ble for trangt for henne.
Men så glad da jeg ser at hun kom tilbake dit og spilte der på jazzfesivalen i år.
Hun har sikkert vært der mange ganger.
De er kloke i Molde når det gjelder musikk.

En journalist fra Adressavisen sier hun også har vært i Trondheim flere ganger.
Vel, det er mange som vet mye mer enn meg.
Takk og lov for det.
Nå må jeg vel endelig gi disse hardt arbeidende musikkjournalister en stor heder for sin kunskap.
Det er ikke kvelden for spøk og satire.
Jeg har venner som kjøper musikk og utvider sin musikalske horisont, takket være disse nerdene, som orker så mye mer enn jeg selv.

Jeg vet ingenting om noe.
Bare dette her og nå.
Driver omkring som en gjest, før jeg haster videre mot alt jeg flykter fra.
For meg er Ane Brun en uverderlig inspirasjon og som et forband til Thåstrøm.
Jeg vil ikke høre en strofe musikk før jeg skrekkslagen går inn på Borggården for siste gang i år for å la Thåstrøm gjøre hva han vil med min helt urimelige respekt for hans livsgjerning.

Jeg vet ikke hva festivalen har tenkt på.
Disse helt umulige splitkonsertene?
Vet de ingen ting om musikkens energi, spenning og atmosfære?
Vet de ikke hvordan Borggården kan tømmes for energi av den rette artisten?
Så det blir et helvete for neste artist å fylle den tomheten med sin egen sterke energi.

Ane Brun er det ikke noe problem for.
Hun kan spille når som helst og fylle et hvert tomrom med energi.

Emmylou Harris kan ikke det, og behøver heller ikke å ta på seg den oppgaven.
Å fylle et tomrom etter noen.

Hun skall komme til et hus fyllt av ren forventning og lengsel etter hverdagspoesi og dans.
Få mennesker å gråte seg i dans uten ord.

Det er ikke snilt gjort mot Emmylou Harris.
Det er skjødesløst å ha splitkonserter som skurrer.

Nå har Ane Brun vært her.
Thåström skulle spilt etter henne selvfølgelig
Han er rett mann til den jobben.
Å erstatte den energien som Ane Brun har brukt til sitt fyrverkeri.
I kallelse på sine guder.

En ørns tunge, milde vingeslag over Borggården.
Jeg hadde en drøm en gang, der jeg så en ørn fly under himmelen på bare noen meters hold.
Jeg kjenner det sånn når jeg går hjem.

Artisten Mildrid Seljemark imponerte på Live, på musikalsk nachspiel

Jeg trenger ikke å gråte eller le.
Jeg trenger bare tid å lande.

Nesten like høy på musikk som etter Mari Boine i Nidarosdomen for noen år siden og det sier ikke lite.
Selv den store Mari Boine hadde ikke den kraften da hun var på samme alder som Ane Brun.

Men hva skal jeg skrive om mannen som kommer etter Ane Brun.
Hva skal jeg si til Thåström?

Hva gjør han her?
Vet de viken energi de har å gjøre med?
Vet de effekten av det Thåström har på hjertet?

Stenene i borggården er ikke energiløse.
Det er bare sjelden noen kommer hit som utnytter hele kraften av den energi som finns.

Har han noe å si oss?
Orker han?
Er det i stedet jeg selv som bare skal tagge ned og slutte å stille sånne krav på den sinte unge mannen.

Jeg husker konserten i Domkirken med Jerikos horn.
Når jeg tenker på Thåström hører jeg det igjen.
Jerikos horn.

Kom igjen, Joakim, hvisker jeg for meg selv.
You can do it!
Men jeg vet jeg er helt urimelig.

Tørr jeg overhodet å gå dit i morgen kveld?



PapaFahr - poetisk smuldrende under månen



 


MAIL TILL LEDARSIDAN


Detta material är skyddat av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden.
Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: redaktion@skandinaviskkommentar.com
Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright © 2005