rubrik

Denne lyspæren virker utmerket for meg nå, etter at jeg har blitt blind. En fantastisk oppfinnelse som viser seg å komme til nytte!
Foto: Anna Pullitzer

Fredag 3 mai 2013:
Blindebukk
Så har det hendt.
Det jeg har fryktet og ventet på.
JEG HAR BLITT BLIND!!
Jeg ser ikke ut, bare inn, i meg selv!
Mitt liv i svart og vitt er over, finito. Alt er svart.
Heldighvis for meg, har jeg jo en fantastisk mental kapasitet, som gjør at jeg kan fantasere om det meste, så jeg har ofte hatt livlige fantasier om at jeg er blind og var derfor mentalt forberedt.
Og tross for at jeg for ganske lenge siden har blitt oppsagt fra SKT, har jeg blitt tatt tilbake, for en blind spaltist gir jo hele denne lille ubetydelige nettavisen et helt nytt perspektiv.
Mange er jo blinde i dag og mange er på vei å bli det.
Derfor er det viktig at noen skriver om det.

Min blindhet inntraff plutselig da jeg var på en hytte langt utenfor byen og jeg må innrømme at det gikk en hel dag med panikk, da jeg krøp omkring og skrek; -jeg er blind, jeg er blind, mens jeg letet etter mobiltelefonen og slo meg grasalt flere ganger, plus ramlet i vannet fra bryggen, forsatt i vill leting etter telefonen.
De to søte kristentalibanske pikene hadde jeg akkurat sendt hjem i drosje så de skulle rekke hjem i tide, de skulle jo konfirmeres, og jeg var mutters alene og sank ned i et patetisk blinde-emohull.
Noe som var helt overgående, selvfølgelig.
Poeter har jo en enorm mental kapasitet, og litt mørke har aldri skremt en skikkelig poet.
Mot kvelden fant jeg jo også telefonen og etter mye gråt og gnissel fra min familie for at jeg var blitt blind, fikk jeg noen til å hente meg.
Jeg fikk også øyeblikkelig medlemskap i Blindeforbundet, som ordnet en festlig weekend på høyfjellshotell, med masse mat og drikke, samt et lynkurs i blindeskrift.
Det er ganske lett, spesielt for meg, som har et øre for alle slags språk.
Nå skriver jeg like hurtig på min blinddatamaskin, som jeg skrev på min vanlig datamaskin.

Desverre ser jeg jo ikke, så jeg kan ikke velge ut bilder og redigere så flott som jeg har gjort før, derfor må jeg fortsatt klemmes inn i denne gamle og unkne layouten og delegere redigeringen til min vakre assistent, Anna, som bare jobber om natten og altså kan bistå meg under ettermiddagen.
Noe min fuggel er henrykt over, han liker damer i korte skjørt.
Det gode med å være blind er at jeg slipper å se den stå og kikke opp mellom bena på henne, mens den gnir undelivet mot hva som måtte være tilgjengelig.

Det er med stolthet jeg begynner denne kulturvandringen i min barndomsby Trondheim.
Å bli blind, kjære leser, er ikke noe du behøver å være redd for, det skal jeg fortelle om og bevise i denne spalten.
Heldighvis så er det akkurat i disse dager Jazzfestival i Trondheim og Norsk Jazz ligger jo meg som kjent, varmt om hjerte.
Selvfølgelig slipper de ikke inn blinde skribenter på jazzfestivaler og det kan man jo forstå, men noen konserter holdes heldighvis på steder der det er tillatt også for blinde.
Dette stedet heter Blæst og der er jeg medlem og det ligger bare et øyekast fra hjertet i Jazzfestivalen, Dokkhuset, hvor jeg selvfølgelig har en utsendt reporter til en hver tid for å referere til meg om konserterne. Dog ikke bilder, for det har bare de akrediterte avisen lov til, dvs. Adresseavisen.

Følg med følg med!

PapaFahr - blind poet

Å være blind kjennes litt som å sveve over skyene som en ørn, som jeg sa til fuggeln, som her fortvilt forsøker å holde farten oppe og ikke bli sugd inn i flyets turbiner. (arkivbilde)
Foto: kkc

Torsdag 9 mai 2013:
Blindsøndag
Man skulle tro at jeg våkner opp i panikk hver dag og
skriker:
JEG HAR BLITT BLIND!!

Sånn er det selvfølgelig ikke.
En ny ting som er en fordel med å være blind kom jeg på når jeg våknet i dag morges, en ny nitrist blindsøndag midt i uken, juksedager som jeg tidligere hatet som pesten:
-Man behøver jo liksom ikke slå opp øynene når man er blind og sparer derfor en masse tid og ubehag på å ta inn en masse inntrykk.
Jeg vet hvordan alt er. Svart og ekstremt ryddig.
Det er deilig.

Og nå er jo nesten hver dag en søndag for meg, eller som hverdagspoet foretrekker jeg å si at alle dager er som en hverdag.

Jeg har også blitt en legimitert bidragsmottaker, en godkjent NAV-missbruker, som ingen lengre kommer å misstenke eller kalle for snylter på samfunnet!
Å være blind ses på med respekt og er man dessuten poet, så er det ikke lenge før man for alvor kan høste stor berømmelse, tror jeg.
Fremtiden ser lys ut.
Så fortvil ikke, alle dere som kjenner blindheten tære på dere eller alle som kjenner halvblindheten sakte gå over i totalt mørke.
Det finns lys her inne!

Litt synd å måtte avbryte min karriære som bussjåfør så brått, jeg hadde jo som mål å bli verdens nest beste bussjåfør og selskapet der jeg jobbet hadde nesten satt i gang en reklamekampanje, for det er jo ikke mange busselskap som har en poet som kan kjøre buss like bra som jeg, for å si det som det er.
Det kunne ha blitt et bra oppsving for både bussbransjen og poesien.
Vel, poesi i Norge er vel ingenting å håpe på, akkurat, så det er jo fantastisk heldig for meg at jeg skriver poesi på så mange andre språk.
Norsk er jo det mest upoetiske språket i hele verden.
Nynorsk, derimot, er jo kanskje det mest optimale poetiske språket.
Det er en stor sorg for meg at jeg ikke kan skrive på nynorsk og at dette fine språket holder på å dø ut.

Men jeg trøster meg med det utrolig vakre svenske språket og, karriæremessig, at Trondheim fortsatt har verdens beste bussjåfør, som også i fortsettningen sikkert kommer å ta meg med på turer i skog og mark og fortelle historier fra busslivet i Trondheim.

Vi hadde jo store planer om å gi ut en bok om det viktige jobbet å være bussjåfør.
Den skulle hete "Aldrig Zen og kunsten å kjøre buss", men nå som jeg er blitt blind og ikke lenger kan utføre den viktige jobben, har manuskriptet foreløpig blitt lagt på hyllen.

Men det kan kanskje bli aktuelt med å lage noen instruksjonsfilmer om hvordan blinde bør behandles når de reiser med buss, for ytterligere å gjøre de blindes liv mer kjent for allmenheten. Vi får se.
I morgen skal jeg begynne med det flotteste av alt med å være blind!
Jeg skal ansøke om å få en egen blindehund!

Endelig skal jeg få meg en hund!

PapaFahr - blind men glad

Det går bedre tider, sier de, og den såkalte norske valgkampen er i gang.(arkivbilde)
Foto: kkc

Fredag 10 mai 2013:
Dag i klem
Om jeg gjennom min store mentale kapasitet hadde funnet nesten alle fordeler med å være blind, ble jeg like skutt i senk da jeg hadde vært noen minutter inne på NAV Øst, som det heter.
Ett passende navn, for det minner om alle skrekkpropagandafortellinger fra Øst-Tyskland, plus alla andre kommunistland til sammen.
Jeg var jo glad, jeg skulle jo dit som legimitert bidragsyter, for å søke om det alle blinde har rett til!
En blindehund!
Men jeg hadde desverre fortrengt hvordan det var på NAV, som rimer så passende på grav og ingen vet vel hva bokstavene står for. Norsk Arbeiderpartivillfarelse, norsk arisk vitenskapslabratorium, norsk arbeidsvendetta...ingen vet hvordan dette monster har klart å bli å suveren i dette suverene EU-landet, med rett til å late som ingenting.
Jeg hadde jo vært der før for å snylte til meg så mye som mulig på kort tid, med store vanskligheter og en medbrakt papirmølle som var gigantisk. Selv med min poetiske grunnmur og en evne til å lyve de fleste myndighetespersoner til Stryn og tilbake, må jeg si at de som jobber på NAV er grundig utdannet.
Av de beste psykologer. terapeuter og indoktrinanter slipper du ikke ut fra sosiallinjen i Norge uten å ha en innebygd forrakt for alle som kommer inn gjennom døren der.
Utdannelsen er som et ultrakristent senter, som en sekt der du absolutt ikke vil at dine barn bli kidnappet til. Men ingen vet om det og alt det grusomme som skjer der.
Med fare for eget liv fikk jeg med denne forsiden på en av lærebøkene om sex.
Det var for noen år siden.
Nå er jeg blind og trodde at jeg skulle bli varmt mottatt.
Men den gang ej!
Etter flere oppfordringer til å fylle ut skjema, vise attest på hvor blind jeg var og lignende fornærmelser, kom jeg litt for nærme min "kundebehandler" og alarmen gikk.
Tre store securitasvakter kom springende og kastet meg ut.
Jeg ville jo bare "se" litt hvordan dette menneske så ut, det vil si, som blind må man med hendene føle litt på ansikt og kropp, noe som er alle blindes privilegium.
Men selvfølgelig ble mennesket livredd, kastet seg bakover og falt så stygt og slo hodet og besvimte.
Kaoset som fugte går ikke an å beskrive, men da jeg ble kjørt hjem av noen trivelige politfolk, husket jeg hvordan sosionomer blir lært at man blir blind av onani og at de derfor har egne kontor for blinde.
"NAV's blindekontor", og dit må jeg ringe først og kanskje får jeg møte noen, men først må jeg sende grusomt mange skjema for å søke om blindehund.
Vel, sa jeg til meg selv, da den søte politassistenten, med en sprettrumpe fra himmelriket, gikk hjem: -jeg er ikke den som gir meg og det sier jeg dere, blindsex er den beste sexen av alle!

PapaFahr - blind men fortsatt sexig

Anna er ikke bare ekspert i pokerspill og biljard, hun har en egen blogg også.(arkivbilde)
Foto: kkc

Lørdag 11 mai 2013:
Blindlørdag
Det er deilig å våkne å vita at alt er det samme. Betryggende på en helt ny måte.
Å slippe å slå opp øynene og se alt som skal gjøres, repareres, vaskes etc.etc.
Og ikke minst slipper jeg å se ut vinduet om hvordan været er!
Som blind slipper man også lange og kjedelige samtaler om været, tror jeg.
Det er liksom ikke god tone å begynne å si hvor fint solen skinner til en som ikke kan se.

Treningen av min mentale bindkjepp fortsetter. Jeg vil jo ikke gå med vit kjepp omkring og annonsere for all verden at jeg er blind. Det vil jeg helst vente med til jeg får en fin blindehund. Noe som kanskje kommer til å ta tid, av dømme om hvordan de behandlet meg i går. Men jeg har Anna, som gjerne tar med meg en tur ut i blandt, når hun ikke er opptatt med sine viktige syssler.

Hun ble ikke så glad over at jeg hadde lokket med den politiassistenten, men jeg klarte å roe henne ned og overbevise henne om att ingenting politimessig hadde hendt, utenom at jeg hadde brukt håndjernene på henne. Anna er jo ikke akkurat en lovlydig person, som spiller skjorta av mang en riking på en måned og reiser mellom alle store byer i Europa.
Hun er pokerspillets Mike Tyson, kan man si, men hun kan jo aldri bli kjent for det offisiellt, for det er ganske mange som vil ha tak i henne og rett og slett ta livet av henne.
Men i Skandinavia er hun trygg, der spiller hun ikke, bare i Oslo, hva annet kan gjøre i den byen enn å spille poker. Det er vel den tristeste hovedstaden i hele verden og skulle vært nedlagt for lenge siden og byttet ut mot Tromsø eller Trondheim.

Anna har en blogg, som heter Annas Plog, som ingen vet hvor er, hun legger ut bilder av haugene med penger og marker hun har vunnet, med noen smilies under og en sjelden gang en kort kommentar på uzbesisk.
Noen ganger bilde av en ny tatoering eller piercing. 50 000 besøker hennes blogg hver dag, de som snubler over den blir fort imponert over hennes knappe stil.

Men nå vil jeg ikke skrive mer om Anna. Den her kroikksiden handler jo om meg, som er blind.
Hallo alle blinde!
Om det ikke er coolt å være blind, så er det ihvertfall ingenting å skjemmes av.
Gå aldri på NAV alene, om du er blind!
Du som er halvblind; -vær ikke engstelig.

Jeg skulle skrevet om jazz i Trondheim, nå som det er Jazzfest.
Men det er som om jeg har mistet litt interesse for Jazzlivet i Trondheim etter at jeg ble blind.
Det er for mye oljebransje over jazzen her og snart blir det vel som Stockholmsjazz over alt.
Nei, Molde er vel den stolteste og best jazzbyen for festivalbruk!

Men Trondheim har jo enda den beste utdanningen for musikere, den saken kan ikke oljebransjen forandre på til det verre, om de ikke starter en egen privaltskole for jazz.

Selv syns jeg min musikk har blitt bedre etter jeg ble blind og jeg spiller gitar som jeg aldrig har gjort noen gang tidligere, takket være min nye elektriske blindgitar.
Og sikkert fordi alle mina andre sanser har bitt så forsterket, nå som jeg slipper å kaste bort en masse unødvendig tid til å se meg omkring!

Kacke & DeMonica, et band med integritet og helt usponset av norske oljeselskap.
Foto: Onde Orm, Trondheim

Søndag 12 mai 2013:
En søndag for mye
To søndager på en uke kan være litt for mye, selv for en poet.
For en blind poet er det ingenting vi anbefaler. Skru opp musikken så du ikke hører kirkeklokkene og hold deg inne.

I går var jeg ute på en spennende tur. Jeg kom ikke frem og helt uventet tilbake.
Jeg skulle se årets konsert på Fru Lundgren, med Kakke og DeMonica, byens og sikkert Norges beste blinde trummeslager i et rockeband som desverre havner helt under radaren i denne kullturløse byen. Norges beste kvinnelige rockeband, helt avgjort!
Det finns annen musikk enn jazz i denne byen, om man ikke går dit nesa peker og lokkes inn på en rød løper av sleipe oljefolk.

Desverre gikk det ikke så bra for meg i går.
Jeg skulle gå alene og hadde hele turen mentalt forberedt, for jeg har et fullstendig mentalt gehør for tid og rom og en matematisk hukommelse for hvert steg jeg tar.

Men jeg var så dum å feire i forvei med et glass Ratzenputz, for det er ikke hver dag det er en sånn spesiell konsert, som er ennå mer spesiell for meg nå som jeg er blind selv, og jeg var meget eksaltert og forventnigsfull.

I tretiden på natten ble jeg plukket opp av politiet på Ila, flere kilometer fra konsertstedet og kjørt hjem, da jeg hadde gått mistenkelig rundt statuen av Ann-Magritt mer en to ganger, noe som er helt unormalt i Trondheim og ikke ses på med blide øyne.

Heldighvis var det den søte politiassistenten og alt sluttet temmelig uventet, og som et bra plaster på såret.

Mitt råd til alle som holder på å bli blind eller nettopp har blitt det.
Drikk ikke alkohol før du går ut.
Om du ikke har blindehund.

Jeg håper på en konsertomtale av vår suverene skribent Nils Todal senere i denne høyst ubetydelig kronikkavis, for å reparere den store fadesen jeg har gjort meg skyldig til.
Å gå glipp av en så bra konsert er nesten utilgivelig.

Men husk, jeg er nyblind og livet er ikke alltid så lett selv med to øyne.

PapaFahr - blind søndagspoet

Mandag 13 mai 2013:
En ny svart mandag
Mandager er likedan som de var før.
Men nå helt i svart. Man våkner, slipper å se på klokken eller ut vinduet hvordan været er. Koker vann til pulverkaffe og får dagen ødelagt lite grann, fordi det er ikke mer melk igjen til kaffet.
Å springe til butikken er det ikke snakk om.
Jeg er jo blind og kan ikke springe.
Å GÅ helt ned til butikken er utenkelig. Det blir svart kaffe og litt mental pisking av meg selv for at jeg ikke har kjøpt melk.
Men heldighvis finns det svensk radio P1, internett fungerer utmerket, internettradioen er oppfunnet og man kan synka ned og ta det med ro en stund.
Nyta av at man ihvertfall slipper å høre på norsk radio.

Mandag er en velsignet dag fordi ingenting skjer, eller veldig lite.
Den lille, tåpelige oljejazzfestivalen er over, som man ikke orket å gå på og når man er blind har man jo en ekstra undskyldning for å ikke gå noen steder.

I dag skal jeg arbeide hardt for å fylle ut alle blindehundskjema og ringe til en masse kontor og håndleggere.
Jeg må ha en hund.
Jeg er ikke ensom, men mørket skulle kjennes litt mindre mørkt om jeg hadde en hund som jeg kunne sende ned til butikken etter melk.

PapaFahr - blind mandagspoet

Tirsdag 14 mai 2013:
Skittirsdag
Mandag ettermiddag kommer Anna og "viser" meg dette!!
Etter flere timer i telefonkø for å få tak i noen på blindekontoret.
Det rekker tydlighvis ikke å være blind, men må ha MS også!!

Men på den annen side, hvem fan vil ha en labrador i huset.

PapaFahr - blind og MSfri

Onsdag 15 mai 2013:
I mørket er alle busser grå
Tirsdag ble en opprørende dag med alskens myndighetspersoner som på sin effektive måte fikk meg å skjemmes for at jeg har blitt blind. Forstår jeg ikke at jeg må ha en grundig undersøkelse på et sykehus, plus legeerklæring fra tre forskjellige leger, der blinheten er vurdert etter en godkjent skala, fikk jeg høre.
Som seende var det jo nesten en umulighet å finne en fastlege man kunne stole på og kunne prate med, så tanken på at gå blindbukk etter en fastlege ble for mye.

I stedet pustet jeg ut, tellet til 100 og tok meg en spasertur ned til bussholdeplassen for å ta en beroligende busstur med de nydelige grå flybussene. Ingenting er så beroligende for en opprørt sjel, som å bli transportert kollektivt av profesjonelle sjåfører.
I mørket er alle busser grå, heter det jo, men det stemmer jo ikke helt.
Det finns noen bleklilla busser som også går til flyplassen, som man skal passe seg for.
De kalles for kamelkaravanen eller melkeruta og tar utrolig lang tid, er skranglete og stopper på hver melkeramp, og mange har helt sluttet å fly etter å ha prøvd å komme til flyplassen med disse bussene.
Sjåførene er tidligere taxisjåfører, noe som sier seg selv, ikke kan være bra.

Når jeg hører de grå bussene kommme, de spinner som en malende katt og stopper mykt foran meg, blir jeg glad. Det er med vemod jeg tenker på vilke fine år jeg kunne fått som sjåfør i denne flåten av moderne busser.
Men jeg ble jo blind, noe selvfølgelig sjefen ikke tvilte på, han gråt nesten over å miste en så god sjåfør. Gode sjåfører vokser jo ikke på trær og taxisjåfører vil man jo helst ikke ha bak et bussratt. Men mange av de grå, raske bussene kjøres av tidligere taxiførere, etter at de grundig har blitt avprogrammert gjennom et tolvstegsprogram som kan ta nesten et år.

Det var deilig med en busstur med en av de fantastisk hyggelige sjåførene, og nesten reise ut i verden, dra tilbake med en annen buss, og liksom komme hjem etter en lang reise.
Nå som jeg er blind er det jo ikke noe vits i å reise noe sted.
Alt ser jo likedan ut overalt og arbisk, for eksempel, blir jo ikke like vakkert om man ikke ser alle vakre arabiske kvinner i sine vakre klær.

Å gå inn på flyplassen som blind var jo ganske dumt. Jeg forvillet meg inn på sikkerhetssonen da ja skulle lete etter vesken med nistemat, som jeg tåpelig nok satte fra meg, for høre meg omkring og finne ut hvor jeg var. Jeg utløste en storalarm og politiet kom og min nistemat ble sprengt i filler som mulig bombe.
Heldighvis, som av lite mirakel, kom også den søte politiassistenten med den deilige sprettrumpa, og tok med meg til et visiteringsrom der hun roet meg ned med sin høyst uvanlige, men deilige politibrutalitet.

I dag pakker jeg og drar til Sverige, så jeg slipper denne evinnelige nasjonaldagen vår, som blir mer og mer hysterisk for hvert år, særlig etter Utøyatragedien.
Som om mer nasjonalisme er svaret.

Det skal bli intressant å se hvordan Sverige ser ut som blind.
Siden høyrekreftene tog over der, har det jo blitt mørkere og mørkere, så total blindhet kanskje er helt perfekt for et besøk der.

PapaFahr - blind og ganske halvsvensk

It' s my fuckin job to bade the poet and it's not always easy.
Foto: Anna P

En ny, svart dag i mai 2013:
Sommermørket er her!
Så plutselig kom sommeren.
Dagene blir raskt lysere. Trærne blir grønne. Pikene klær av seg og får menn å miste hodet og vett.
Et barn mister en is på asfalten.
Dronningen av Vera Moda skrider frem på sine høye hæler og en far holder for øynene på sin tenåringssønn.
Heggen blomstrer. !7 maj toget går fargerikt gjennom byen.

Alle disse vakre synsintrykkene behøver jeg ikke bry meg om lenger.
Jeg er jo blind og mørket er ganske konstant og behagelig.
Men det ha jo vært noen fryktelige dager også, mest på grunn av en masse misforståelse fra mennesker som ikke har noe forståelse for min blindhet.
Som tågkonduktører, for eksempel, som ikke roper ut navnet på stasjonene på en tydlig måte. For en blind å måtte gå av på Dovre sent på kvelden, kan ikke helt beskrives.
Det bor jo ikke så mange der og å traske på blind nordover på E6 er for farlig.
Det fikk jeg fort merke, så jeg forsøkte så fort jeg kunne å komme meg ut på vidda og bort fra noen forferdelige vemmelige trailersjåfører som skrek etter meg på et språk jeg ikke behersker. Men det hørtes mistenkelig likt når the balkan boys ba folk å dra hjem og gjøre de mest skamlige ting med sin egen mor.

For meg som ikke har hatt en mor siden tenårene, bryr jeg meg ikke så om det.
Etter noen dager på vidda måtte jeg bryte meg inn i en hytte, da sulten tog overhånd.
Det ble ikke godt likt av hyttefolket, som lå og sov.
Jeg hadde jo helt mistet dag og nattperspektivet, plus at jeg grublet ganske mye over en aldrig så liten depresjon og forbannet meg selv som ikke hadde tatt med blindtelefonen.

Men nå er jeg i rute igjen. Etter noen avslappende turer med de grå bussene, der jeg latet som jeg var på vei til en sommerleir i Moskva for blinde russere, noe som er litt av en drøm, er jeg helt i balanse. Det var godt å prate litt med de dyktige sjåførene på de grå bussene, mens vi suste forbi de gamle, blå skranglebussene, som tar flere timer til flyplassen. Jeg nøt av de hissige Skodabilene med BMW-merker på, som ruset motorene og trodde de kunne bryte vikeplikten mot en stor buss.
Det er ikke lett å være bussjåfør om sommeren.
I tillegg alt de skal passe på, går det jo omkring lettkledde damer, som man forsøker så godt man kan å la være å se på, noe som kan skape litt stress.
Sammen med den velkjente saken at de fleste busselskap har en ledelse som ikke bryr seg mye om arbeidsmiljø, arbeidstider og sjåførenes ve og vel.
Man kunne bli misunnelig på disse flotte flyverne som kom spaserende ut fra flyplassen i selskap med sitt crew og som hadde flyveledere, bakkemanskap og alle mulige slags yrkesgrupper som avlaster de i arbeidet, mens de selv slapper av i en behagelig cockpit og bare behøver å overvåke en instrumentpanel som ikke er stort større enn på en buss.

Men nå kan jeg jo ikke kjøre buss lenger, nå som jeg er blind, og det kanskje er like bra.
Det var jo dumt av meg å forsøke å kjøre en siste gang, hadde jeg ikke gjort det, så kankje jeg ikke hadde fått sparken så brutalt.
Noe jeg må avsløre i ærlighetens navn.
Jeg var ikke helt oppriktig når jeg sa at jeg nesten var på vei å bli lansert som landets nest beste sjåfør. Egentlig så var jeg vel ganske middels, men veldig trivelig med passasjerene. Om de ikke var fra Stavanger eller Ålesund, da.
Jeg forstår ikke hva disse menneskene gjør så langt hjemmenfra, når ingen kan forstå hva de sier og forstår man noe så handler det bare om fisk eller olje.
Nei, sånne mennesker er det vanskelig å være trivelig med.
Det samme gjelder selvfølgelig drosjesjåfører, som tror de eier hele verden og plager uskyldige mennesker med en masse prat om været.
Drosjer skulle absolutt forbys.
Heldighvis tar de aldrig buss. De fleste drosjesjåfører har jo aldrig noen gang i sitt liv tatt bussen og er som regel livredde for å bli tvungen til det.

I dag er det også en stor dag for meg, da jeg skal spille med Mark Gregory på Anti med min nye elektriske blindgitar. Det er er ære å spille med den mannen og jeg skal forsøke å ikke flippe ut og forstyrre hans flow.

Fra nå av er det jo bare elektrisk som gjelder for meg. Det kjennes dumt å spille akustisk gitar nå som jeg er blind, man kan fort bli forvekslet med noen blind, svart musiker fra Deltaområdet i USA, som så mange liker her på berget.

Jeg spiller jo en annen type svart musikk, min egen suprmusic, som i hvertfall alle mine lesere setter pris på. Om noen finns i Trondheim, tviler jeg på, men kom gjerne og hils etterpå og skjell meg ut eller gi meg ros.

PapaFahr - blind og helt elektrisk

Norway June 2013 - together we march...
Ill: KKc & Anna P

En helt ny, svart dag i juni 2013:
Å ha ryggen fri
Som sagt.
Det er ikke mye man ser nå man er blind. Ganske nada.
Men om man ikke gir opp, finnes det vakre sommerdager å skue, om man bare lærer seg å se inn i seg selv på rett måte.

Desverre forsterkes hørselen betydelig på grund av denne radikale synssvekkelse.
Man må bruke sterke, indre krefter på å bekjempe alt man bare vil la gå ut det andre øret, som voldsomt trenger seg på det ene.
En ny slags filtrering som krever trening og omhu, så man tilslutt kan sitte igjen med et sannhetsintrykk som kan hjelpe en på veien videre.
To steg frem og et tilbake, er ikke den dummeste måten å ta seg frem på.

Eksempel på ting man vil filtrere bort:
Falske politiske løfter. (Går det en uke uten at Jens & co rikskringkastes...??! Jeg ville jo bare høre været til sjøs!)
Hypokontriske god bedringspjatt. (Man er jo blind, ikke syk!)
Dansebandmusikk. (Takk gode gud for at man ikke bor i Skatval!)
Norsk rikskringkasting. (Som de skulle hatt bedre nytte av i Kina eller Nord-Korea)
Siv Jensen & co. (En meget vanskelig filtrering, da de vokser som paddehatter over alt)
Inkompetente sjefer og ledere. (Entrepenørtrenden, -la meg slippe å nevne G-ordet med den tyske bokstaven, som ikke finns i det norske alfabetet- har blitt en sykdom som skader mer ansatte enn pesten; så fort noen tegner et firma, tror de at de kan lede andre mennesker)
Falske kapitalister som priser markedskreftene. (Kapitalister behøves i et hvert fungerende samfunn, det er en kunst å håntere kapital uten å la det spise opp sjel og sinn, noe disse nyrike, gammelkommunister og venstrefolk er møllspiste vitner om)
Måkeskrik. (En ganske umulig filtrering, da vi har fisket opp alt annet enn fjøslaks langs vår, en gangs så livbringende kyst, så bare søppel er igjen for disse kystens rovfugler)

Listen er selvfølgelig nesten uregnelig lang, men selv som halvblind og ganske seende, lærte man seg hørselsfiltrening, så det gjør det litt lettere.

Men illusjonen om at man skulle bli så bra behandlet når man som nå, fullstendig er overlatt til sitt eget mørke hull, var jo helt naivt.
Det er skjema hit og skjema dit, blindeskrift så fingrene blør og kalde skuldre som ikke lukter særlig bra, nå som luktesansen også har blitt betydelig skarpere.
Tro om ikke lukten av kalle skuldrer er verre enn lukten av sigarettrøk...?
Det spørsmålet lar jeg mine meget kloke lesere svare på selv.

Sammen med mange andre spørsmål som tårner seg foran meg i min blindhet, og som jeg trenger mange gode menneskers hjelp å svar på.

Ikke for å ha ryggen fri.
Men å stå med ryggen mot veggen hele tiden, er til tider plagsomt.

PapaFahr - blind og ryggsår

Slike mennesker slipper man heldighvis å se når man er blind!
Ill: KKc, arkiv

En helt ny, svart, svensk nasjonaldag 2013:
Gratulerer med dagen, Sverige!
Man ser ikke lenger skriften på veggen.
Men nyanserne i stemmene omkring blir tydigere.
Holder man seg hjemme trenger man ikke bry seg om det heller.

Den 6 Juni er jeg selvfølgelig hjemme og hører på svensk P1 og tåpelige nasjonaldebatter med invandrere, spesialinvitert for dagen. Det finns jo ingen grunn for andre enn politikere og embedsmenn i Sverige å feire denne dagen. De kan dra omkring og legge kranser og heise flagg og tenke litt på hvordan de kjører skuta i åkern.

Sverige er blitt et heslig høyresamfunn og lite tyder på at noen er sterke nok å gjøre noe med det.
Alt sånn behøver man selvfølgelig ikke bry seg om når man er blind.
Hadde det vært for hundre år siden, kunne jeg begynt en ny karriære som børstebinder, som Blind-Kalle i Hållsta.
Han bodde i et rom i huset på gården jeg kjøpte for mange år siden, og ble med på kjøpet når hans foreldre døde og gården ble sollgt. Han hadde et lite hus som han brukte som verksted og hver uke dro han inn til byen for å selge børstene. Han døde 1961.

Selv kjenner jeg meg litt som han, jeg bor som på "kår" hos fremmede mennesker og om det ikke kreves at jeg skal lage børster, så skal jeg ikke være for mye i veien.

Så det blir mye innesitting.
Måsekvernen får jeg ikke brukt så mye, nå som jeg ikke ser, men av og til får jeg overtalt Anna til å sette på den noen timer og jeg får tatt livet av en 20-30 måker, som sugs inn i kvernen som i en flyturbin, lokket av de gode sardinene.
Det er jo ikke like fornøyelig å høre på, som å se når disse vemmelige fuglene bli sugd inn i kvernen og gjort om til Kystburgere, som jeg solgte ganske mange av før jeg ble blind.

Anna liker heller ikke måser, men hun liker kvernen ennå mindre, men nå blir jeg jo snart kastet ut av mitt kjære loft og kvernen må bort. De skal jo bygge om til borettslag og en passende cleansingprocess er startet, for å få bort unyttige og sjenerende mennesker som ikke passer inn i deres nye profil.
Anna sier at det likner sovjet eller noe, og tilbyr seg det ene og det andre som hevnakskjon, hun er ikke russisk for ingenting, og har mange kjekke venner, men jeg tror ikke på sånt.
Man må ta alle nye utfordringer som en mann, nå som en blind man, og innse at det er bortkastet tid å prøve å overtale dumme og uintelligent mennesker til noe som helst.

I dag blir det bare svenska flaggan i topp, hjerteklapp for Jemtland, bløtkake og et nyinkjøpt hønseegg til fuggeln, som den kan ruge på. Den har jo parringstid hele sommeren og lager en masse lyder når den ikke er ute og leter partnere eller dreper måser med sitt skarpe nebb.
Det er irriterende at jeg ikke lenger kan fange den like lett og banke den litt i veggen, eller bore den med nebbet ned i isoporplaten noen timer, men sånne bakdeler med å være blind, må man jo finne seg i.

Tenk gjerne en svensk tanke i dag og nynn på en svensk sang. Helst ikke Abba.

PapaFahr - blind og halvsvensk

PapaFahr - nå også som blindmodell!
Ill:Anna P.
En ny svart torsdag i juli:
Festival!
Jeg famler videre i mørket.
Det er jeg jo forsåvidt vant med, da jeg som poet har måttet lete overalt i meg selv og overalt etter nåler til min poetiske høystakk.
Om jeg bare hadde lett etter en barnål i en maurtue, som alle andre, så hadde jeg kanskje sluppet å anstrenge øynene til denne blindhet.
Men hvorfor angre seg nå.
Livet ligger jo fortsatt framfor meg, om på en mer mørklagt måte og det er bare å lære seg terrenget så godt man kan.
Lett er det ikke, men jeg er jo ikke typen som tar livet av meg før det er absolutt nødvendig over bagateller. Men det er vanskelig å være avhengig av et beinhardt kvinnfolk og fuggeln, som ser ut til å gjøre det til sin livsoppgave å terge livet av meg.
Nå som jeg må bruke alle slags utspekulerte metoder for å lokke den til meg, så jeg kan dunke den mot noe som straff og lærdom.
Anna kommer og hjelper meg når hun ikke er ute på sine poker- og horerunder på de bedre hotellene. Hun får reise med flybuss, hun, men det gjør hun selvfølgelig ikke, hun tar drosje, det forbannede kvinnemenneske.
Heldigvis så har min musikkarrière kommet i gang igjen og jeg har øvet flittig på min elektriske blindgitar. Som den trofaste leser har merket, så er jeg ikke så flittig lenger å legge ut mine skrifter på nett. Det er et helvete med denne blindskriften og jeg savner å se de deilige ordene forme seg på skjermen.
Prikker blir ikke det samme, men jeg knatrer ned mine tanker for mine evige bokprosjekt.
Men den elektriske gitaren gir meg hvile mot min tinnitus og den evige flommen av ord jeg basker med 24/7 og jeg må si at jeg har savnet guttene, disse rabbagastene som gjør disse musikalske selvmordene så herlige!
Men selvfølgelig skulle Anna ut og kjøpe en masse rekvisita og stashe opp meg så grusomt; en billig cabriolet som lekker olje, nye strømpebukser, som jeg absolutt ikke har noe imot om jeg hadde kunnet se dem. Nydelige sko. Men den jævla fuggeln er jo irriterende, den brukte jeg jo å kaste ut når ville være alene med mitt mine lekre kreasjoner, men nå blir jeg dirigert rundt av Anna, mens fuggeln springer skrikende omkring, når den har pause fra sin evige parringsjakt.
Alt dette for en koselig festival, med deilige mennesker, som jeg gjerne skulle sett og naturen i Todal ikke minst.
Men så er det nok, da blir det over til Sverige for å hvile ut og fatte nye krefter for den kommende valgkatastrofen i september. Selvfølgelig har jeg blitt avvist på alle festivaler som skribent, ingen vil ha en blind poet på sine arrangement, tydeligvis.
En avvisning som jeg begynner å bli vant med.
Det er typisk hvordan dette blinde samfunnet ikke tolererer annet enn sin egen blindhet.
De har flyttet meg til et rom med bare gjestearbeidere.
Ikke at jeg har noe imot polakker, så lenge jeg slipper å spise maten de lager, men det får jo være måte på kunstnerbolig, mener jeg.
Men det er i alle fall på første etasje og i teorien kan jeg nå skaffe meg en blindehund, men på NAV sier de at det kan ta år av behandling for en sånn søknad.
Jeg leker med tanken om å dra til Tsjekkia og kjøpe en der, de har tusenvis av hunder i sine forferdelige hundepensjonater, en av dem må vel være et emne som kan trenes opp til blindehund!
Jeg skal prøve å skrive noe fra min første konsert som blind, på Lavida Leitet, der de ikke har noe imot at jeg egentlig er en blind poet som ikke vet noenting om musikk.
Todalen er en spesiell plass, så nære Møre, men allikevel så generøst og stort, kanskje et håp for et nytt distriktsnorge!
Bare det ikke kommer noen summmøringer!

PapaFahr - deilig sommerblind

MAIL TILL LEDARSIDAN
Detta material är skyddat av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden. Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: wordst@papafahr.com Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright © 2005