NILS TODAL

Urørtfinale i studenterpopsamfundet

'Du er bare ute etter å finne noen å rote med i kveld du!',
- nei, slettes ikke, helt oppriktig ikke -
'Først og fremst er jeg ute etter å finne noe å skrive om.'

Pink Robobs(foto: Magne Hoven)

Urørtfinalen på samfundet. Orkestrert av NRK p3. Det en stund siden jeg har hørt noe særlig på p3,
men da jeg som sivilarbeider gikk rundt med øreklokker ibygd radio forstod jeg litt av hvordan det fungerer;
man har en håndfull låter som man spiller en 10-20 ganger i løpet av dagen,
i mellomtiden er det noen som prater overfladisk om ett eller annet. Dette er dagtidsradio, slik jeg oppfatter det.
Urørt sendes forøvig senere på kvelden og er i og for seg et fint tiltak, hvor nye norske band får anledning
til å bli spilt på radio, med alt det innebærer av tono-inntekter og samtaleemner på fester.
Hver uke plukker man ut en låt fra Urørt-sidene (hvor hvem som helst kan opprette profil og legge ut musikk)
Av disse toogfemti får noen utvalgte finalister spille på urørt-finalen her i Trondheim (det er altså en konkurranse,
hvor Pink Robots tidligere på kvelden, i et direktesendt show med masse kjendiser hadde vunnet, men akkurat det interesserer meg ikke, jeg var ikke engang på showet. Jeg er her for å se finalistene utfolde seg på en scene, se hva kremen av unge norskje band har å by på, og, tatt i betraktning at dette er kvelden før ‘TrondheimCalling’ plata, som er et forsøk på å markedsføre trøndersk musikk – la oss ikke late som at det er noe annet, dette er først og fremst et markedsføringsfremstøt, det handler om å skape oppmerksomhet, ikke om musikken i seg selv – slippes, vil jeg se hvorvidt det er noe hold i at band fra Oslo og Bergen er så mye bedre enn de fra Trondheim (Ingen trondheimsband er representert på samfundet i kveld). Skjønt, poenget er vel ikke at de er bedre, de er bare flinkere til hva det nå er som skal til for å få innpass denne type arenaer – urørt, bylarm, zoom-turneer – og de er del av et større maskineri, et eget økosystem hvis formål er å opprettholde seg selv og alle de delene det består av, det være seg band, bookingbyråer, konsertarrangører, mediaakktører, platelabler, innspillingsstudioer etc etc. Alt dette er viktig skal man komme noe sted i dag, skjønt man kan spørre seg (med et visst snev av misunnelse kamuflert som ideologi) i hvilken rekke det kunstneriske kommer i denne sammenhengen, hvor hypen forekommer viktigere musiikken, hvor orginalitet alltid utfolder seg innen hegenomiets grenser, eller hvor det råder en diskurs som tilsier at trondheim er død som musikkby fordi man ikke er god nok til å promotere seg selv - For noe dritt! -‘all art, is a labor of love and the person on the recieving end is like a passive female, not unwilling to be seduced if you catch her in the right mood, but expecting you to make the first move, and often the second and third, too.

- No, it is enough for the artist to say it, to do it, to live it. Contagion will take care of the rest.

-Henry Lipton

Ja man kan jo drømme, men nok om det, mens jeg venter på fotografen rusler jeg litt rundt og noterer noen innledende betraktninger etter å ha kommet inn på samfundet; Det er fullt, dørene inn til konsertlokalene ser ut til å være stengt – dette spolerer mine planer om å nonchalant mingle rundt mellom de forskjellige scenene og få med meg litt av alt, her må antageligvis taes valg – ingen sjekka veska mi da jeg kom inn... – garderoben tar absolutt ikke noe ansvar for verdisaker, vil det si at garderobepersonalet praktisk talt kan forsyne seg fritt av folks lommer? Det hefter uansett ikke meg, som bare har to gamle ullgensere, og en enda eldre jakke å gi fra meg.– Det er alltid pene mennesker på samfundet. – ølpris på sekstisju kroner for ikkemedlemmer tar fra meg lysten på alkohol.

Fotografen dukker opp, det er ikke min vanlige fotograf, og mens vi prøver å få dette kameraet vi har lånt til å fungerere dukker det opp to jenter som vil bli fotografert. Lettere sagt enn gjort, men vi finner ut av det til slutt, skjønt, jeg tror ikke de er spesielt imponert over resultatet, men nå vet vi i alle fall hvordan man gjør det, det er da enda noe. Neste problem er å bestemme seg for hvilke konserter man skal gå på, noe som viser seg å være enklere enn å faktisk komme inn dit. Nå er det mulig at man kan oppnå visse køfordeler om man bruker akrediteringspassene sine litt mer pragmatisk, men vi ønsker gå inn i rollen som vanlige publikumere, om enn litt mer edruelige. Jeg tror jeg liker CCTV best fra utsiden, hører bare trommer, antydninger til en synth, noen som synger, minner litt om killing joke kanskje? Eller til og med x-mal deutchland, litt god gammel god-goth skal gjøre godt (ordspill utilsiktet), men, etterhvert som jeg kommer inn i lokalet, tar jeg meg selv i å tenke Ultravox, eller til og med; Alphaville. Jeg tror ikke jeg mener det negativt, men det er lenge siden jeg har hørt på ‘forever young’-lp’n min, jeg mener å ha blitt positivt overrasket over den en gang...

BCCTV-assist med tøff t-skjorte og...........................CCTV vokalist med tøffe sideburns(foto:Magne Hoven)

....uansett, CCTV, forekommer meg å bli mer forutsigbare utover i konserten, og jo mer poppa de blir, og jo mer folk hopper opp og ned i rundt meg, jo mindre interessert blir jeg, ser kjedelige ut gjør de også, jeg tenker på at jeg burde høre på ‘Forever young’ igjen en dag, Alphaville hadde idet minst artige drakter (en annen artig ting med Alphaville er forøvrig at de etter sigende lot alle inntekter gå direkte til et anarkist-kollektiv i berlin, eller hvor de nå var fra.).

Man trekker altids til seg oppmerksomhet når man sitter og konsentrerer seg med notisblokk; ‘Hva skriver du?’ ‘Jeg skriver om konserten, men akkurat nå skriver jeg om deg’ Jeg ba henne gi meg navnet hennes, hun vill ikke, jeg ber om en bokstav, hun ga meg en A, skryter av lua mi. Fotografenr´ringer, sier han er i andre enden av rommet, men hører ikke hva jeg sier, men men, neste konsert begynner, og jeg skriver ham en melding om at om denne ikke er bra så går jeg heller på noe annet. Pink Robots begynner, og det går omtrent sånn som det her:

(gitar) dæ dæ dælædæ dælædædæ- dædæ

(trommer og bass) dælædælædælædælædælædælædælædælæ

Husker ikke helt om det var første eller andre låta, men det er ikke så nøye, poenget er; kjenner du det igjen? eh? – Du vet, det der riffet, kombinert med den beaten, som samtlige indie-pop band som har eksistert de siste ti årene har basert minst en låt på...eh? låter det kjent?

...

jeg går.

Historien gjentar seg selv, denne gang i den parodiske varianten. Står du på et utested og skriver i en notatblokk tilsynelatende likegyldig ovenfor dine omgivelser, så kan du ta deg faen på at omgivelsene ikke forblir likegyldig til deg, ei heller denne gang. – med ett er hun der igjen, hun ene som ville bli fotografert tidligere, ‘hva skriver du?’ ‘jeg skriver om dette arangementet, men akkurat nå skriver jeg om deg’ ‘hva da meg?’ ‘at du kommer her og snakker til meg, og spør meg hva jeg skriver’ - hun lurer på hva jeg heter, og jeg forteller henne det, får vite at hun er oppkalt etter en Ibsen-karakter, jeg skal ikke si hvem, men hun synes ikke det er noe kult, sier vedkommede er en kjip person som dreper alle i rundt hene – jeg har ikke noe kjennskap til dette stykket, men finner det hun sier lite troverdig – ‘dreper alle rundt seg, i Ibsen?’ ‘Tja, nei, kanskje ikke så ille, men jeg liker henne ikke. hvem er det du skriver for forresten?’ Jeg forklarer henne hva jeg skriver for, det er like vanskelig hver gang. Jeg ber henne fortsette snakke, og noterer flittig, hun snakker om musikken, men det skal jeg komme tilbake til senere, hun sier hun er pen, og det går opp for meg at hun flørter med meg, hun forteller om hvordan man forserer køer - man er jente, man sier unnskyld, vi blir enige om at det jo hjelper å være pen, selv om alle de andre jentene i køa blir sure - hun forteller om en kjendis hun har sett, jeg vet ikke hvem han er. ‘Vet du ikke hvem han er? Du kødder, ikke sant? ‘ - hun ser mistroisk på meg- ‘ Du har bare snakket drit hele tiden du, alt du har sagt til meg er bare tull? Du er bare ute etter finne noen å rote med i kveld du!’ – Nei nei nei, slettes ikke, oppriktig ikke - ‘Først og fremst er jeg ute etter å finne noe å skrive om.’ ‘Du er en jævlig dårlig journalist!’ – heh, jeg sier jeg gjør så godt jeg kan, og at det går litt bedre for hver gang. Jeg ber henne fortsette snakke:

'Har du dame', spør hun, det har jeg ikke, 'Kan eg kysse deg' (hun er fra bergen, glemte jeg å nevne, eller iallefall vestlendlng av noe slag) - 'Jo, javisst, bare...vent litt...' - skriver ferdig setningen, en av de forestående setningene, den om dårlig journalist etc. heh, vent litt, hvor kommer denne arogansen fra? at jeg ikke skjemmes... - 'nå så, hva du mener kysse....'

Den ukysste Pikens venninde
(Piken till venstre utenfor rammen)
(malt av Rämbrandt etter Todals gråtkvalte beskrivelse)

...

wee!

'Du koser deg ser jeg' - fotografen dukker opp - hun forsvinner, 'Jo, jeg har det ikke så værst, men...hva du synes om konserten?' - ikke allverden, nei, og foran oss tar en ny kø form. mere kø, skjønt, oppildnet av foregående hendelse går jeg og kjøper meg en ny øl. Denne køen leder til konsert med Janaban, men jeg kommer aldri så langt. Fotografen er heldigere. Utenfra høres det i og for seg interessant ut, spennende rytmikk, kunne vært bra, kanskje, jeg trasker litt rundt...møter etter hvert fotografen igjen, som ikke var imponert, 'streit dancehall-reggea, flinke folk, bra lyd, men...' , trangt var det også, sier han, og jeg har ikke noe problem med å dele hans manglende begeistring, har aldri utstått dancehall, egentlig er jeg ikke spesielt begeistret for noe som helst her i kveld (forøvrig, du, du vet hvem du er, selv om du aldri kommer til å lese dette, jeg beklager oppriktig at jeg ikke var istand til å vie deg den oppmerksomhet, eller hengivenhet du sikkert fortjente...hvor kommer denne profesjonaliteten fra? Har jeg fått noe man kan kalle arbeidsetikk? Iallefall byr det meg merkelig imot å skulle sjekke opp noen, eller bli sjekket opp, på bakgrunn av at jeg skrive...er dette noe alle skribenter sliter med, eller er det bare meg? Eller prater jeg bare dritt nå, ikke umulig...min motvilje kan nok lett overvinnes, jeg tar meg kanskje visse friheter i min gjengivelse av hva jeg oppfatter å være virkeligheten...)

Nå så, vi har vært innom på tre konserter, og selv om vi har kjedet oss på samtlige (honnør til CCTV, som de eneste som tidvis - for min del i begynnelsen, for fotografen mot slutten - klarte rive oss ut av apatien) har jeg en følelse av at vi alt i alt har vært heldige, at dette, ettersom jeg hører ballerockpumpingen fra Klubben. nok var de konsertene vi hadde best forutsetninger for å like. Etterhvert løser det seg litt opp, konsertene er ferdig, en del går - kanskje kan man håpe på en mer ordinær folksom kveld på samfundet, det kan jo alltids være noe. Jeg ser ei jente med stor hvit sløyfe på brystet, flott. På unisex doen ved Lyche ber en annen jente meg lene meg mot dodøra mens hun er der inne, låsen virker ikke - ellers skjedde det ingenting - så en kjendis, tror han spiller i ett band, så kjent ut iallefall - Av en eller annen grunn er det ikke musikk på Klubben, Bodeagaen fenger ikke, det er i det minste ikke trangt mere, men vi kjeder oss og går. I morgen er det Trondheim Calling, men det er en annen historie. Fotografen svinger mot Ila, jeg trasker hjem for å høre på Forever Young, en verdig avslutning på en hvilken som helst kveld.

- Det er prisverdig at man gidder legge så mye arbeid i å presentere nye band, selv om jeg tviler sterkt på at dette faktisk er det beste landet har å by på av ny musikk, - jeg håper det ikke er det - jeg kan ikke si jeg er imponert, men som hun Ibsen-jenta sa,; ‘Det er p3musikk’ etterfulgt av; ‘Noe liker du, andre ting liker du ikke.’ - En klisje ville aldri blitt til om den ikke funket, noe er ikke forutsigbart før det har vært gjort tilstrekkelig mange ganger før med en viss suksess. - floskler som 'noe liker du, andre ting liker du ikke' er floskler fordi de er sanne...ah, hvor det smerter meg, og om ikke annet enn for å fortsette konfrontere meg selv, eller utesette meg for, mine antipatier, velger jeg avslutte denne teksten med å si noe sånt som at smaken er som ba...nei faen, jeg klarer ikke...

Todal

Rocket to the what...?
Jeg har et litt ambivalent forhold til Rockettothesky, som kan oppsummeres i det dualistiske forholdet mellom de to utsagnene; 'Det hun gjør er veldig fint' og 'Det er veldig fint det hun gjør' (de to kunne for poenget sin del sikkert med fordel hvert formulert identisk, som; 'Det hun gjør er veldig fint' , og; 'Det hun gjør er veldig fint', men for variasjonens skyld...) Jeg finner at jeg slites noe mellom disse to, ekstra tydelig blir det når jeg ser henne på konsert.

Av og til forekommer hele låtskriverprosessen meg overmåte tydelig, jeg kan se for meg hvordan det hele blir til, hvordan hun starter med en sang, en melodi, en tekst, noe, i bunnen, og så legger på, lag for lag...slik sett virker musikken for meg av og til litt gjennomsiktig, litt for forseggjort og flinkt, og den minimalismen som ofte tillegges henne passer ikke inn i mitt bilde av minimalisme. Minimalismen har mer motstand, eller det vil si, den forholder seg til motstanden på en annen måte, forsøker ignorere den heller enn å sette seg opp mot den, eller som Rocketthothesky av og til gjør, føyer seg etter den. Men det gjør jo alle. For all del...Poenget er at hun først og fremst er en studioartist. Rockettothesky er Jenny Hval i et lite rom fullt av musikkinstrumenter og opptaksutstyr, som fordyper seg/fortaper seg (alle burde fortape seg i noe i ny og ne) i gresk mytologi og lager en plate om sagnfiguren Medea, en prosess jeg godt kan identifisere meg med, men som bedre lar seg omsette på en plate enn å skulle gjenskape det samme fra en scene. Ikke liker jeg de typene hun har med seg på scena heller. Dette er ikke livemusikk, det hadde gjort seg bedre om det bare var henne, og en kassegitar eller noe (Jeg ser for meg et bilde jeg har i hodet av Laurie Anderson, hvis påvirkning jeg mener å kunne spore, spesielt i en av kveldens låter, som jeg ikke hadde hørt før, en av de mer minimalistiske, mot slutten, helt alene på en scene med en liten synth og noe elektronikk, slik kunne jeg tenkt meg å sett Rockettothesky)...kanskje men det kan hende jeg tar feil, jeg gjør nok stort sett det om disse tingene, kan jeg tenke meg...hører man noen på plate først blir man skuffet live, og omvendt, det er som oftest slik...man kan ikke forvente å bli overrasket noe sted (skjønt, jeg ble faktisk noe overrasket da jeg litt senere på kvelden tok turen innom samfundet og plutselig befant meg på nittitallsparty med noe som kunne se ut som en medley-battle mellom spice-girls og boyzone på scenen i storsalen...en merkelig kveld, men det er en annen historie)
.
Forøvrig kan det nevnes at min faste fotograf tidligere på kvelden meldte avbud pga. tyggis i håret, og at erstatteren (som forøvrig hadde svært lyst til å bli skrevet inn i teksten, men jeg har ikke tid) gjerne vil fremheve hva han kaller sin 'ærlige' foto-stil...ærlig i den forstand at han stod langt bak og ingen av oss kunne å bruke kameraet. Takker uansett for innsatsen. Tusen takk også til de trivelige folka i døra som slapp oss inn etter noe venting og et par; 'Kødder du? Er DU journalist?' - 'Skandinavisk Kommentar...aldri hørt om...' - 'Ville du stolt på de folka her?' -

Nils Todal Foto: Anders Engdal

First Aid Kit
Hørt blant publikum før konserten: 'Who let the dogs out! WOW! WOH! WOH! WOW!'
I følge programmet oppnådde svenske First Aid Kit status som 'myspacefenomen' etter å ha covret en FleetFoxes låt. Jeg har etter hva jeg vet aldri hørt FleetFoxes (skjønt, jeg mistenker dem, sammen med Band og Horses og flere hårete fyrer fra Seattle for å være en av grunnene til den enorme oppblomstringen av rutetskjorter den siste tiden), og jeg har fortsatt ikke noe behov for å bli kjent med dem.

Tre ganger forrige uke trasket jeg og fotografen (som jeg sikkert en gang finner en passende anledning til å introdusere) den lange veien fra Buran via Møllenberg til Samfundet for å se det samme begredelige bandet fremføre de samme låtene i stort sett samme rekkefølge og med minimale variasjoner av det samme pratet og de samme vitsene mellom låtene - 'Ukas artist' er en god ide, men man kan spørre seg hvilke kriterier de med ansvar for booking setter seg i utvelgelsesprosessen, og ikke minst hvordan man presentererer konseptet for de gjeldende artistene og eventuelt oppfordrer dem til å håndtere det. Jeg syntes og det var en god idé å følge opp et av de gjeldende bandene, for å se hvordan de utviklet seg, hvordan publikum utviklet seg, og ikke minst hvordan mitt eget forhold til bandet utvikler seg.
Gode ideer, men gjennomførelsen er så som så...

Jeg vet ikke helt...jeg syntes egentlig ikke det var så verst til å begynne med, slettes ikke, og jeg må forøvrig nevne at bandet i og for seg ikke er så ille, av og til glimtet de til, ikke minst vokalt, med et og annet spennende og uventet korparti og tidvis imponerende vokalharmonier. Godt håndtverk, browniepoeng for autoharpe og det at de snakker svensk. Det er egentlig ikke min hensikt å skulle slakte First Aid Kit, til det er de for uinterresante. Første kvelden var ok, egentlig, til å begynne med. Første låta var riktig så fin, og jeg sto og tok notater og tenkte for meg selv at jeg kanskje skulle blande inn en liten anekdote om da jeg traff en annen svensk indiepopsøsterduo på Storåsfestivalen for noen år tilbake, og da First Aid Kit introduserte neste låt med å dedikere den til alle 'Hemmafruor i publiken' øynet jeg en anledning til å fronte en av mine musikalske hjertesaker; (har allerede agitert en del for hip-hop fra en viss periode, kommer sikkert før eller siden til å brette ut mitt naivromantisistiske forhold til fransk ungpikepop fra sekstitallet, mase om at 'Rødt lys' av Alle tiders duster er tidenes beste norske plate, eller at 'Outside the dream syndicate' av Toni Conrad med Faust er tidenes beste plate uavhengig av sted - noe som nok er en overdrivelse, men som jeg har veldig lyst til å påstå... ) - den såkalte 'Svenskproggen' fra seksti/syttitallet (kan liksågodt en gang for alle konstantere at Blå Tåget er verdens beste svenske band, Hoola Bandoola nådde dem aldri opp til tåspissene, og alle 'hemmfruar' bør sjekke ut Sångar om kvinnors selvtitulerte LP på MNW ) - men etter det dabber det av, jeg mister konsentrasjonen, og begynner følge mer med på folk i rundt meg enn på hva som foregår på scnen (der foregår ingenting, de står helt rett opp og ned og synger sangene sine, og minner meg på hvor glad jeg egentlig er i trommer, når alt kommer til alt...trommer og bass...men det skal jeg ikke bruke imot dem) - på siden av meg står en fyr som ser ut som han holder på å sovne, noen andre typer er igjen overdrevent ivrige (overdrevent beruset antageligvis) og roper 'Bravo!' etter hver låt (samme fyren dukket opp igjen på siste kvelden, ble gjenkjent av bandet, og så noe forlegent ned i gulvet), ei søt jente med dreads står foran meg og er tydelig beveget og kommer til og med med et lite gisp i det bandet annonserer at de skal spille 'The partisan' - gjort kjent av Leonard Cohen - jeg har sett henne før, hun kjøpte en cd, da jeg og Marquien spilte på gata sammen med PapaFahr...en heller flau affære med verdens råtneste basslyd fra en bitteliten batteridreven gitarforsterker til å ha i beltet, som hadde gitt like bra lyd om man hadde hoppet på den heller enn å bruke den som bassforsterker, det beste hadde kanskje vært å slått den av - uansett, hun kjøpte ei plate og hun smilte og vi var takknemlige javisst for denne lille gest, og pengene brukte jeg og Marc på portvin, men det er en annen historie. Jeg tror dette var den samme, og hennes tilstedeværelse her denne kvelden fungerer godt for å konstantere et i og for seg viktig poeng; First Aid Kit er et fint band, de spiller fin musikk, at jeg ikke liker det er strengt tatt mitt problem.
Et problem jeg godt kan leve med.

Nei la oss la nå la First Aid Kit være. Det skjedde andre ting også disse kveldene vi var der, noe som gir anledning til å ta opp en annen liten ting jeg ikke kan la være å kommentere; Hvordan kan det ha seg at norges største kulturfestival, som fronter en såpass tydelig populærmusikalsk profil og i all hovedsak foregår innendørs, med konserter fordelt på forskjellige klubbscener, har en så bedriten lokalmusikalsk satsning? La gå at Oslo og Bergen stadig er hippere, bedre til å hore seg og tekkes media, men Trondheim har faktisk den beste musikken. Alle de hypa banda fra sør framstår meg som reaksjonære, dårlige kopister, selvsentrerte hipstere eller rett og slett bare ulidelig kjedelige (unntak finnes selvfølgelig...kommer bare ikke på noen i farten...) Trøndersk musikk representeres på UKA med blockbustere som trønderfest med Åge, og Gåte, samt en i og for seg prisverdig jazz-satsning. På Knaus blir vi derimot presentert for begredelige indieband fra Sverige (Ramdidam - kutt ut et par gitarer, prøv å ikke prøv å høres ut så mye som de dere prøver å høres ut som... - gikk etter en og en halv låt), England (Muchuu - det beste med dette bandet var at hun ene het 'Milky', samt Fotografens endeløse harsellerende parodiering langs bakklandet etter at vi hadde lidd oss gjennom et par låter hvor vi stirret apatisk ut i luften for så å gå. - Manglende vokalferdigheter veies lett opp med litt engasjement, litt selvtillit, litt passion, litt faenskap, alt dette var fullstendig fraværende) og Frankrike (GoGoCharlton - min tidligere nevnte fascinasjon for Fransk musikk gjorde til at jeg hadde en slags forventning til dette bandet. Desverre/heldigvis var jeg en tur på myspace tidligere på dagen...vi gikk aldri på den konserten....) < - - - det finnes dårlige indieband i Trondheim som kunne gjort dette bedre, til halve prisen, minst, og det finnes bra band i Trondheim som kunne gjort dette bra...for en kasse øl eller noen glassperler...vel vel...

Til slutt; jeg har anlagt en vane med å kun applaudere som et spontant uttrykk for oppriktig entusiasme, noe som har ført til at jeg den siste tiden har gjort det mye mindre enn hva tidligere ville føltes naturlig - men, med sitt ekstranummer siste kveld, hvor de gikk ned fra scenen og uten mikrofoner midt ute blant publikum fremførte en unplugged versjon av tidligere nevnte 'The partisan', klarte til slutt First Aid Kit få meg til å sette fra meg ølglasset og slå hendene sammen et par tre fire ganger...Mycket bra! Schysst!

Nils Todal

’Norway! You know who you’re talking to?!’
Joda, man har en viss anelse...

Men ærlig talt har jeg ikke noe særlig forhold til Jay-Z. Jeg har ikke det. Min interesse for hip-hop og rap begrenser seg stort sett til åtti og tidlig nitti-tall. Så hva angår det meg at han er nitti/totusentallets største rapper? De beste platene kom jo lenge før han kom på banen (og de fleste av dem var laget av Public Enemy). Kanskje skal jeg stikke på Ray Davies i Olavshallen (’Hvem er Ray Davies?’ så jeg Jay-Z sitert på i adressa...det er som om, om...eh...Paul Mcartney skulle spørre om hvem Grand Puba er...et høyst betimelig spørsmål, som ingen vel strengt tatt forventer han skulle vite svaret på...tja...eh...nei, glem det der...det ble bare tull) der er det varmt og godt, og sitteplasser - ah, når søndagens bakrus går over i forkjølelse på mandag og du sitter oppe hele natta og skriver oppgave om konspirasjonsteorier i feberørska og sover en og en halv time i kafferus med drømmer hjemsøkt av Illuminati - som jeg leste i en kommentar at Jay Z er medlem av – dere som ikke vet hvem de er; de står bak alt som er kjipt i verden (de drepte Michael Jackson,) gjerne er de styrt av utenomjordiskje, reptiler fra jordens indre, eller satan, alle er involvert på et eller annet vis, formålet deres er å innføre en ny verdensordning der verdens befolkning er hjernevaskede slaver, alt dette er helt sant! (det vil si, det er helt sant at en hel del mennesker tror på dette!) - og kristenfundamentalistiske konspirasjonsteoretikere om hverandre – phew! – da er det likså greit å stå opp og sjangle seg mot bussen opp mot Dragvoll, skrive ut, levere inn, komme seg hjem igjen...dette er virkelig dagen for å gå på konsert... – men nei, hva jeg skulle si, for å gå inn på nok et sidespor, for en stund siden gikk jeg gjennom en slags liten (veldig liten) identitetskrise, utløst av ei søt jente med 3-doors down t-skjorte...heh, jeg skal ikke gå så dypt inn i hva det der gikk ut på, men essensen var en kjip følelse av manglende kontakt med min egen samtid...eller noe sånt, noe som resulterte i at jeg brukte en fribillett en kompis gav meg til å gå, alene, for å se sex-and-the-city filmen på kino. Den skjønte jeg lite av, men det hjalp, og fra et antropologisk perspektiv var det svært interresant. Så heller enn å se enda en Godard/Karina film på dvd, eller lese en bok en eller annen full/amfetaminrusa/heroinifisert/et eller annet amerikaner skrev for femti år siden, gav jeg det kontemporære anledning til å presentere seg, og angret ikke på det, selv om jeg ikke kan si jeg var sælig imponert. I kveld får den en ny sjangse...

Som sagt har jeg ikke noe særlig kjenskap til Jay-Z fra før (i alle de andre anmeldelsene jeg har sett av denne konserten er folk veldig flinke til å få med hans virkelige navn...hva nå det var...), og riktignok, som påpekt i adresseavisa her om dagen, hiphop er ikke så stort i Europa, eller Norge, som det er i USA, men allikevel har det glidd gjennom hos meg og en hel del andre at denne mannen, hvis høyeste plassering på vg-lista er en andre plass, da sammen med jævla Linkin Park, er verdens største hip-hop artist. Jeg husker da Coolio lå på toppen av topptjuelista i månedsvis, men det er ikke det som betyr noe, det som derimot betyr en hel del, og her er det uka har vært flinke eller heldige; i tillegg til at de har booket verdens største rap-artist har de også fått presisert at han er(!) verdens største rap-artist, og det til en slik grad at jeg, -hvis favorittrappere er Chuck D og Torstein Hyl - også fatter interresse. Når Skavlan sier det, så må det da være sant! eller hva? Og jeg har også sett selvsamme Chuck D, fra Public Enemy (prøv en gang å høre de tre PE-platene ’It takes a nation of millions to hold us back’, ’Fear of a black planet’ og ’Apocalypse strikes back’ etter hverandre, i ett strekk, uten pause, og så skriv meg en mail om hvordan du føler deg) kalle Jay-Z tidenes beste rapper! Hva faen, denne fyren må da ha noe for seg. Og så er han gift med Beyonce...hva skal man si...det er mulig dette er noe jeg dikter opp, men jeg mener å ha sett ham sitert rundt den tiden han la opp platekarrieren, for et noen år tilbake, der han sa noe sånt som ’hvorfor skulle han gidde drive med musikk lenger nå, han hadde jo allered den beste dama...’ – nei det er sikkert bare tull...

Men vi burde begynne nærme oss saken. Denne konserten. Jeg hadde jo ikke så alt for store forventninger, men samtidig...jeg har jo hørt låtene hans rundt omkring, hit etter hit, han vet hva han holder på med, og ikke minst, selv om vi nå befinner oss i sentrum av den kommersielle plateindustrien, så er det en ting man bare må erkjenne - og nå skal jeg kline til med noen saftige og sikkert nok overdrevne uttalelser - ; rocken er død, og det er innen hip-hop, r&b og elektronisk musikk, eller hva man gjerne finner under samlebegrepet ’urban’ at man kan finne nyskapning og orginalitet innen populærmusikken i dag. Ikke minst på produksjonssiden. Når hørte du sist et rock/pop band - og ja, vi befinner oss nå innen den etablerte populærmusikksfæren, hva som skjer på klubber og øvingslokaler rundt omkring er en annen sak, og i denne sammenhengen ikke relevant – på radio eller TV som faktisk gjorde noe nytt? som føltes friskt og orginalt? Jeg kommer ikke på noen. Derimot har vi folk som M.I.A. og Spank Rock, som faktisk klarer få meg til å føle noe av det samme som første gangen jeg hørte Andy Gill (Gang of four) spille gitar, eller noen i Einsturzende Neubauten dælje et stykke metall mot et annet. Jeg er stor fan av Ray Davies og The Kinks -’Days’ er antageligvis en av de fem beste låtene som er skrevet, en annen er ’Loosing my religion’, og de tre andre vet jeg ikke...’Atmosphere’? - men det er fristende å tenke at det er noe symbolsk i at han, og den tradisjonen han representerer, er her i kveld...jeg har aldri hatt sansen for symbolikk, eller metaforer, og ønsker ikke gå dypere inn på akkurat det...det er symbolsk om vi vil det, om vi bestemmer oss for det, men når jeg tenker meg om har jeg kanskje forsnakket meg...heh, jo, jeg ombestemmer meg, symbolikken er fortsatt der, men den er en annen (dette er noe av det jeg misliker med symbolikk, du kan aldri være helt sikker, det kan være hva som heldst) Ray Davies og Jay Z markerer ikke en motsetning, men snarere en kontinuitet i pop-historien. Det finnes strengt tatt bare to typer musikk; god musikk, og irrelevant musikk (med dårlig musikk som et mulig tredje alternativ), både Ray og Jay representerer den første.

< --- de som ønsker kan godt ignorere den forrige sekvensen

Så, konserten. Jeg var litt sent ute, da jeg noe nonchalant regnet med han ikke ville begynne presist klokka ni uansett, hvilket stemte sånn nogenlunde, men siden jeg var så sen måtte jeg vente en stund så den ensomme vakta kunne få bekrefta min autensitet – jeg skulle hatt hatt, med pressekortet i hattebremen, og lang frakk, og sånt stort kamera med diger blitz, sånn som på fillm, da hadde alle sett at jeg var the real deal – men alt det der ordna seg og jeg kunne stille meg pent opp bak sju tusen andre, med hovedpersonen i front, iført svart caps, svarte solbriller og (!) skinnvest! Heh...hehe...hoh....eeh, joda. Omgitt av mannsterkt band inkludert blåserrekke, og ei syngedame. Sju tusen har jeg lest det var her, ’Bounce!’ roper Jay-Z, og folk bouncer, eller hva det nå enn er, de gjør en hel masse slike hip-hop ting, veiver med armene forran seg og greier. Denne fyren kan sin crow control, starter ei låt, folk jubler, stopper den brått, sier –’ Nah, they don’t like that one, give me something else’ – og ei ny låt starter og folk jubler enda mer. Fyren har gitt ut elleve (?) album, han har nok å ta av, og jeg må si, til å være såpass blank som jeg er i forhold til hans back-katalog, jeg er imponert, dette er jævlig tøft. Jeg er sjuk, og står stille gjennom hele konserten, mens folk hopper opp og ned rundt meg, og jeg digger det, jeg gjør det, beklageligvis lar det seg bare ikke omsette fysisk akkurat i dag, for galt, for galt, men hør! Her synges allsang til ’Wonderwall’ av Oasis, og det hele avsluttes med lightere i været og enda mer allsang, til ’Forever Young’, heh...det eneste som mangler nå er litt Åge, eller kanskje Terje hadde gjort seg like fint, ’Ska du værra med meg hjem, yo, sov i samme seng, bitch...’ – i stedet viser Jay-Z sitt publikumstekke, viser sin hengivenhet til sitt publikum, til hver enkelt, ’You! with the blue-print t-shirt,I see you!, and you, the girl in the white tubetop, I see you’ eller noe sånt, og slik holdt han på, mens forever young gikk i bakgrunnen, flotte greier, en likandes kar.

’Somebody in here will change the world!’

Sagt av en mann med såpass autoritet, man tenker det kan ha noe for seg.

Det var bra greier dette. Honnør til UKA, og takk for at vi slapp til...

(btw. ifølge ryktene var Beyonce en liten tur inn på scenen, bare et par sekunder, Jay-Z hadde smilt, jeg så henne ikke, det samme kan det være...

Nils Todal

’Everywhere we go, everybody say; hot damn, Scandinavian Spy, fucking up the programme!’

Molde Jazzfestival, Fredag 17 juli, 2009:
Timbuktu & Damn og/eller Madcon

’Back in the days when I was a teenager, before I had status and before I had a pager, you could find the abstract listening to hip hop, my pops used to say, it reminded him of be-bop, I said well daddy don’t you know that things go in cycles, the way that Bobby Brown is just ampin like michael’ – slik starter ’A tribe called quest’ sitt album ’The low end theory’ fra 1991, et band som i stor grad benyttet seg av sine foreldres platesamlinger for å finne beats og grooves.
Dette bandet blir også ofte nevnt i sammenheng med begrepet ’alternativ rap’, en sjangerbestemmelse som gjerne forbindes med. De la souls debutalbum ’3 feet high and rising’ fra 1989. Samme året som gangstarapen ble født med N.W.A. (kort for det svært så catchy ’Niggaz with attidtude’) sin ’Straigh outta Compton’, lagd av skumlinger som Ice Cube, Eazy-E og Dr. Dre. – Disse to albumene er også bemerkelsesverdige da de, sammen med Beastie Boys’ ’Pauls Boutique’, også fra 89, er de siste store plateugvilsene hvor sampling av andre artister benyttes fritt og vederlagsfritt, og hemningsløst, hvem faen ville hatt råd til å sample The Beatles i dag? (’The sound of science-beastie boys)
Ville det i det hele tatt latt seg gjøre? Madonna har kanskje råd... – Vel vel...Hip hop og jazz har i stor grad sitt utspring fra samme miljø med samme type krefter og det samme behovet for å uttrykke seg, for å sprenge...noe, hva som helst. Så at man har hip-hop på en jazzfestival synes jeg er fullstendig på sin plass – berømmer Moldejazz for booking av Mary J. Blige i fjor, selv om jeg ikke var der til å få det med meg – men det virker ikke som om man er dette helt bevisst. Årets hip-hop bidrag, TV-kjendisene i Madcon og norgesvennen Timbuktu, begge på Romsdalsmuseet, bærer preg av - dette er ikke en kritikk av artistene, slettes ikke – å være en del av det ’familievennlige’ programmet.
Ekstra tydelig blir dette når konferansieren før konserten lirer ut av seg noe sånt som ’ja det er vel ikke mange av dere her som har begynt å røyke enda...men for de litt eldre (de litt lengre bak, og kanskje gjengen med pressekort, presset sammen innenfor sperringene forran scenen) så er det altså slik at dette er et museum og bla bla bla alle som vil røyke henvises til avsperret område...’ – jo, dette er for kidsa. Og det funker da. For all del. Det er bra med folk her og temmelig lav snittalder. ’Presse kan gå ned her’, sa en fyr, så da gikk jeg til jeg endte opp foran scena med en gjeng fotografer, jeg har ikke noe kamera, ringer K, som har, han er ikke her, jeg føler meg litt utilpass, men etter en par-tre låter blir vi sjauet bort derifra, og jeg kan få et overblikk over situasjonen.’Ingen kan gunga som oss!’, mener jeg å kunne skjelne inne i en flom av skånsk skvalder, og visst faen gynger det med Timbuktu & Damn! Jeg kjenner det kribler, i kroppen, i beina. Folk koser seg. Man skulle danset, javisst, men det er for tidlig for oss som helst skulle hatt et par pils innabords – har nettopp kjøpt min første og siste pils på romsdalsmuseet, 65,- er for drøyt for fattige korespondenter som oss, meg, fra nå av blir det boksøl mellom konsertene – før man begynner bevege seg til musikk, dessuten har jeg en lang busstur bak meg, er støl. Det er forsåvidt ikke så mange som danser rundt meg heller etter hva jeg kan se, mest armer i været og sånt, veiving frem og tilbake, slik man har sett på MTV eller Voice at man skal gjøre på hip-hopkonsert. Men musikken er bra den, den er det, det gynger, det funker som faen. Dette er hiphop ispedd en hel masse afrobeat, funk, ska og jeg vet da faen...sa han noe om Babylon? Det eneste jeg klarer skjelne av pratet mellom låtene er en hel masse ’jävla’, og et par’faan’, av tekstene skjønner jeg ingenting. Vår svensktalende korrespondent skulle vært her, da hadde vi hatt bilder også...
Timbuktu har Afro-Amerikansk far, Svensk mor, og har tilbragt mye av oppveksten i Chile. Jeg skal unnlate å ty til floskler som ’slikt blir det interresant musikk av’, for det trenger det så absolutt ikke bli. Det er litt mer bevegelse her nå, noen jenter foran meg danser, men de drikker øl...uansett, det skulle bare mangle, for det groover, men samtidig...dette er en type rytmikk det kan være vanskelig å forholde seg til – en annen type rytmikk enn hva vi senere får hos Madcon, hvor flere danser – det er generelt mere av det, rytme. La oss ta en titt på Damn!, et blodtight funkband på åtte mann, ulastelig kledd i hvitt. Trommer, blåsere, messing og tre – barritonsax, et vanvittig tøfft instrument – bass, to gitarister som veksler mellom det og div. perkusjon, turntables etc. , samt en keybordist med laptop. Den ene gitaristen har et lass med perkusjon han ofte benytter seg av, bongos, kubjeller, tamburin, woodblock, og en sånn reggea ting som lager en slags dirrelyd,...vet ikke hva den kalles....også blåserne og bassisten spille tidvis på ymse perkusjonsinstrumenter, shakere, kubjeller, tamburin. Og de danser! Bandet altså. Det er moro og være med i Damn!, og det er moro å spille med Timbuktu, kanskje nordens største rap-artist (?) og det er gøy å høre på, Oi! Et trekkspill! Artige greier. Enn det.
Her kommer en kraftig synth og du skal se publikum våkner, det er slike lyder som gjelder innenfor moderne hiphop og r&b, skal en tro tv-skjermen – det og jævla fuckings autotune, masse browniepoeng til Jay-Z for sitt ’Death to autotune’prosjekt, drep jævelskapen – joda, det tar seg til, folk løsner mer og mer.
Og bandet turer på, med koreografi og greier, og for et tempo! Faen her går fort. Ikke rart folk sliter med dansingen. Jeg har en lengre stund sittet et stykke unna, litt opp i høyden for overblikk, og sitteplass, men i det de sveiver i gang storhiten ’Alla vil til himmelen’, rusler jeg ned mot sletta for å se hvordan folk reagerer (på musikken, ikke på meg...). Dette er ei låt folk kjenner, en grei beat, ikke for fort, det løsner nå, polyrytmisk klapping av takta, og hør!; noen særdeles kjente basslinjer trenger seg fram (Bassriffet fra Bille Jean dukker opp inne i låta, Tim moonwalker), Hyllester/rewrites av Michael Jackson vil nok bli en av sommerens festivalfarsotter kan jeg se for meg.
Det funker dette. Tempoet skrus opp igjen, du skal være ihuga for å danse til dette, men bra er det, og noen gjør det. Tekstene får jeg fortsatt ikke med med noe av. Disser han sosialdemokrater nå? – Hva faen holder K på med? Gamlemann... – Jeg har notert så godt som sammenhengende under hele konserten, og jo mer jeg skriver, jo mer jeg kommer inn i rytmen, i musikken, jo mer digger jeg det, jo fortere går det, huhei, phew! Faen, jeg skal se Timbuktu og Damn på Storåsfestivalen, og da skal jeg være full! ’Kärlek!’ Sier Tim, og går av scenen.
På ekstranummeret får vi nok en pekepinn på sammenhengen mellom jazz og hip-hop, noen hvitkledde menn entrer scenen og begynner beatboxe (akapellabeats) mens Timbuktu improviserer oppå (freestyling innen rap er som impro i jazz), synger om Molde, om Imsdalsflaska si. Man kunne skrevet enda en hel del om disse tingene,’Poetry in Jazz’ eller ’slam’, hvilken som helst beatnikpoet akkompagnert av et jazzband, et piano, noen som slår på kasseroller eller bongos eller bare tilskuernes begeistrede tilrop, Allen Ginsberg har da vel like bra flow som Rakim eller Jay-Z, og Kerouac, disse folka hadde bop som en av sine viktigste inspirasjonskilder,. Sjekk også ut folk som Gil Scott Heron (som vel er like mye soul og funk, men først og fremst en sosialt bevisst gatepoet som banet vei for folk som Public Enemy, som ikke er noe for sarte sjeler...), The last poets, Guru’s Jazzmatazz, the Jungle Brothers, The Roots, DreamWarriors og mange mange fler, i tillegg til allerede nevnte A tribe called quest, det tok første lenge før hiphop oppsto som sjanger, så da kan man likså godt kalle det jazz... Hip hop er etter min mening den musikksjangeren det er mest naturlig å skulle inkludere i en jazzfestival, i allefall sett i forhold til hvilken grad det faktisk blir gjort (liten grad). Slik sett er Timbuktu en mer naturlig booking for Moldejazz en hva for eksempel 120 Days i fjor, eller Leonard Cohen i år – utmerkede artister begge to, ikke noe med det -. Men alle disse er et uttrykk for et forsøk på å gjøre seg tilgjengelig, trekke andre folk, gjerne yngre folk, tar man kanskje ikke hiphopen på alvor? Burde ikke de folka som satt og digga Charlie Mingus coverbandet i Victoriakjelleren også fått anledning til å digge A tribe called quest?
Man framstiller hiphopbookingen som en åpning mot det folkelige, men man kunne like godt brukt hiphop som en åpning til jazz, to store, vidunderlige, innholdsrike verdener som etter min mening har en hel del til felles. Men men, nå er det nå en gang slik som det er, det er alltid det, og akkurat nå er det Madcon som gjelder. Jeg har vært en snartur nede i byen, på butikken, og sitter på utsiktspunktet rett utenfor gjerdet til Romsdalsmuseet med en øl. Konserten har allerede begynt, men jeg drøyer litt til.Jeg hører godt, hører godt nok, også er det mine hensikt å snyte Romsdalsmuseet for mest mulig ølpenger...
Det er veldig fint her oppe, blått hav og Romsdalsalper. De på benken bortenfor ser på meg, jeg tok notater kontiunuerlig under Timbuktukonserten, og nå er det pån igjen, folk er nyskjerrige på slikt, kommer bort å spør; ’Hva er det du skriver for?’
’...eh...en svensk nettside...’ jeg viser frem pressekortet mitt...’jahaja...’. Jeg kan ikke se scenen fra hvor jeg sitter, utenfor området, men jeg kan se at det er mere folk, og de virker mer oppstemte. Kanskje ikke så rart, Madcon er en av Norges største popsuksesser de siste par årene. De er et bra popband, det er det ingen tvil om, og jeg får det bekreftet på den stemningen de lager – ’Jeg lovte å ikke si no, men Yusef skal bli pappa!’ roper Tshawe, og publikum jubler....gratulerer så mye – Folk jubler generelt høyere her enn hos Timbuktu, og de har enda ikke spilt noen hits.
Forøvrig, en liten bekjennelse; jeg mistenker meg selv for å ha en slags agenda her, for å på forhånd ha bestemt meg for at Timbuktu er bedre enn Madcon, det skal jeg holde meg for god for, egentlig, men jeg vet ikke om jeg klarer. Uansettt, hva har vel Timbuktus polyrytmikk å stille opp mot Tshawes tv-kjendisstatus? Nei, glem det der, Madcon er et utmerket band, og det er ikke uten grunn, de får den oppmerksomheten de gjør, at publikum reagerer som de gjør – kanskje har det noe med saken å gjøre at de snakker oslosk og ikke uforståelig skånsk? – ’Are you finished?’ enn det, her kommer folk og plukker opp tomflaskene for deg, flotte greier, skjønt, han har ikke noe moldejazz-skjorte, snarere en slitt treningsjakke og gebrokken engelsk. Jeg lusker ned mot presseinngangen for å få med meg festen, det er en fest dette, kidsa elsker det, de elsker Madcon, javisst. De får publikum med seg, prater mellom låtene, det er de gode på, de prater bare dritt, men de er gode på det. Igjen tar jeg meg selv i å snakke nedsettende om Madcon, det fortjener de ikke. Madcon er bra. Det er pop, ikke noe annet. Hvor Timbuktu tidvis fikk tankene over på hiphops tilknytningen til jazz, og hva hip hop har på en jazzfestival å gjøre – en hel del – gir Madcon først og fremst assosiasjoner til glade mennesker som hopper opp og ned og veiver med hendene, noe som også er akkurat hva jeg ser foran meg i det jeg kommer inn på området. Madcon utfordrer ingen, det mener jeg en hip-hop konsert på Moldejazz godt kunne gjort. ’Molde! Er dere klar for mer fest?!’ Og Molde er klar, de svarer et samstemt ja. Men dette er ikke det samme Molde som på Cecil Taylor, Han Bennink eller Marianne Faithfull, i liten grad, men dette er også Molde, javisst, like mye Molde. And the crowd goes wild i det ’Beggin’ kommer, Tshawe har for lengst tatt av seg trøya, og gitaristen står bredbent – Madcon har også et band, men ikke så stort og heftig som Damn, og forresten avskyr jeg bredbente gitarister – Det er bra dette, bra greier. Eller kanskje jeg skal presisere; Timbuktu var bra, Madcon er veldig veldig flinke. Jeg vet ikke helt hvor forskjellen ligger, jeg har allerede vedkjent en viss forutintatthet til disse bandene, men faen heller, jeg gidder ikke være objektiv, objektivitet er en løgn, å utelukke seg selv. Madcon er bra, men liker jeg dem? Nei, egentlig ikke. Jeg går før det er ferdig. Marianne Faithfull venter.

Nils Todal

Molde JazzFestival, Fredag 17 juli, 2009:
MARIANNE & LEONARD = TRYGGT

Mariann Faithful – Bjørnsonhuset, Moldejazz
Leonard Cohen - Romdalsmuseet, Moldejazz

Ill: Kkc

Mitt første møte med Marianne Faithfull var i Jean Luc Godards film ’Made in U.S.A.’, fra 1966, kanskje den filmen som mer enn noen annen manifisterer Godards berømte sitat; ’alt du trenger for å lage en film er en jente og en pistol’ –også ’Prenom Carmen’ (eng. ’First name Carmen’) er et godt eksempel, men det er en annen jente, ingen slår Anna Karina-. I tillegg til Anna Karina, et par pistoler og en del andre uvesentligheter, finner vi ca nitten minutter ute i filmen en toogtyve år gammel Marianne Faithfull sittende i en bar med en noe eldre mann -jeg tror ikke han er med i Rolling Stones-, et minutt senere ser hun opp på bartenderen som rydder bordet på siden av mens han prater. Etter femogtjue og et halvt minutt sier Marianne til sin sidemann, på fransk, ’Si noe da’ hvorpå mannen svarer oppgitt; ’Jeg er lei av dette!’, legger fra seg avisen og går. Marianne blir sittende igjen alene...hva skal man foreta seg i en situasjon som denne? (I baren har det foregått en lengre og svært fornyelig dialog mellom bartenderen, Annas karakter og en mann med blå lue) Du ser antydninger til bevegelse i leppene hennes, man aner et smil,...så begynner hun å synge; ’It is the evening of the day, I sit and watch the children play, smiling faces I can see, but not for me, I sit and and watch as tears go by. My riches can’t buy everything, I want to hear the children sing, all I hear is the sound, of rain falling on the ground, I sit and watch as tears go by, It is the evening of the day, I sit and watch the children play, doing things I used to do, they think are new, I sit and watch as tears go by...’. Hele scenen i baren er i seg selv svært underholdende, temmelig absurd, men denne nydelige sangen, uten noe akkompagnement overhodet...hvem er denne mystiske lyshårede kvinnen? Det får vi aldri vite, vi ser henne aldri igjen. Anna Karina fortsetter med sitt. Hun har en pistol. Mitt andre møte med Faithfull var i Alex James’ (bassist i bandet Blur) sin autobiografi ’A bit of a blur’, hvor han innimellom alle anekdotene om hvor full han til enhver tid var, og hvor, deler sin enorme begeistring for Marianne Faithfull, en begeistring som grenser til forelskelse –vi lar oss da alle forelske i disse gamle sangerne...-, og som når sitt høydepunkt i det han halveis i søvne forsøker kysse henne en gang han våkner på en sofa idet hun lener seg over ham –på dette tidspunktet er de allerede gode venner- ’You dog!’ utbryter hun, ’Do you want some coffe?’.
Jo, det er utvilsomt noe med Marianne Faithfull –som blant annet er kjent for å ha ligget med halve Rolling stones, dog ikke på en gang. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å nevne det, men hun har en viss status som en av sekstitallets...ikoner, selv om hennes mest kjente plate kom først i 1979- og hva det er vil jeg kanske få et lite innblikk i nå. hvor jeg sitter på første rad i konsertsalen i Bjørnsonhuset i Molde. K, som er den jeg må takke for at jeg er her overhodet, på Molde Jazzfestival, med pressekort og greier, sitter litt bortenfor med kameraet. Han ber meg notere låttitler...
’Javisst sier jeg’, men det aner meg vel allerede der og da at det kommer til å bli glemt. De lar oss vente en liten stund, iallefall forekommer det meg slik, men vi fra pressen ble jo tross alt sluppet inn litt før alle de andre. Tiden benytter jeg til å ta et overblikk over scenen. Til høyre for meg står et stort flygel, og til venstre for det en hel del mikrofoner av forskjellig type og plassering, som indikerer at det vil bli stor variasjon av instrumentbruk i løpet av denne konserten. Marianne har en stol –hun begynner vel å bli gammel-, og et notestativ – har hun ikke lært seg sangene? Ellers finnes en haug med treblås, en ståbass, trommer, gitarer, et stort keyboard, tverrfløyte, kormikrofoner og en fele.
Dette skal bli gøy. (Et stykke ut i konserten får vi vite at det også skulle vært et trekkspill, ’What happened to the accordion?’ ’It got left in bruxelles!’, folk ler...) Mens jeg sitter og noterer alt dette merker jeg at lyset i salen slås av, hvorpå publikum applauderer, for at lyset slås av, så kommer bandet på scenen, mer applaus. Pluselig, ikke hvet jeg hvor det kommer fra, blir vi utsatt for en kort intens feedbacksalve. Yeah!, tenker jeg for meg selv, jeg får alltid et kick av feedback, det er en rus for meg, intens støy, jeg klapper, som alle i rundt meg, det går opp for meg at de gjør det fordi Marianne Faithfull har entret scenen. Det er henne, skjønt noe eldre enn hva hun var i ’Made in U.S.A.’
Stemmen er umiskjennelig henne, men den er også ulik den hun synger med i filmen, den er slik som på hennes legendariske plate’Broken English’ fra 79. Jeg leste en annmeldelse etter konserten,-husker ikke hvor- hvor journalisten – husker ikke hvem- snakker nedsettende om Mariannes stemme. Hva faen? Jeg elsker Mariannes stemme, raspende, men varsom, med et særpreg som aldri gir noen tvil om hvilken konsert vi er på, om noen skulle tvile... Jeg snur meg og ser på publikummet bak meg. Salen er enorm, og stappfull. Jeg aner en stor overvekt av grått/fraværende hår, det glinser i brilleglass, gjennomsnittsalderen er nok temmelig høy her i kveld.
Som sagt, hun er et ikon, hun har vært med lenge. Og nettopp dette kommer ganske tydelig frem gjennom hele seansen. Hun vet hva hun holder på med, folk får det de vil ha. Er det noen som vil ha noe annet?
Ikke vet jeg, men jeg sitter allikevel med en slags merkelig følelse, av det er noe som mangler, for meg personlig, noe som kunne vært der, jeg vet da faen hva det skulle være. Jeg gløtter over på K, som sitter og vugger på stolen, joda det er bra dette, men det føles så trygt. Marianne er trygg, publikum er trygge, Marianne er trygg på publikum og de på henne. Hun gir dem det de vil ha, og de gir sin hengivenhet tilbake. Hadde publikumet vært det samme som på Timbuktu/Madcon tidliger på dagen hadde det nok vært noe helt annet, men hva? Nei, det gir ingen mening å tenke sånn, eller? Alt jeg vet er at trygghet er den første forutsetning til kjedsomhet...men det er bra dette, for all del. Et og annet er det likevel som skurrer, men det skyldes først og fremst min begredelige plassering. Første rad er først og fremst for fotografene, alle andre har absolutt ingen fordel overhodet med å sitte så langt fram, iallefall ikke i et auditorium som dette. Du ser ikke spesielt godt i forhold til de lenger bak, som befinner seg over scenenivå, og lyden er heller ikke den beste. Det er vanskelig å stille lyd så det høres bra ut overalt i en sal som denne. Hvor jeg sitter synes jeg pianoet er litt for lavt, trommene er høye –noe jeg som trommis i og for seg har sansen for- gitaren er også lav, og vokalen, den varierer ettersom hun beveger seg, man skulle tro en såpass erfaren artist hadde bedre mikrofonteknikk enn dette...men kanskje er det lydmannen sin feil, eller igjen disse forbannede setene på første rad, men jeg skal ikke klage, det er bra dette.
Javisst er det bra. Se der kommer fela frem, fy faen, ’As tears go by’ er virkelig en vanvittig nydelig låt, hun har gode låter, og selv om jeg selv ikke har all verdens kjennskap til Mariannes backatalog, alle sangene høres kjente ut, det er en del cover javisst, men det er noe med framføringen, noe med stemningen...og arrangementene holder mål, variert, litt skranglete, litt cabaretaktig, og plutselig tar gitaristen et par strofer fra ’Mack the knife’ (Brecht/Weill, fra Tolvskillingsoperaen), på sag! Flotte greier! En annen ting jeg vil komplimentere er låtlengdene. Mange drar ut låtene i det uendelige, men her overdrives ikke, Marianne avslutter faktisk før du forventer det. Det gjør godt, da jeg faktisk ofte kjeder meg på konserter som varer over en halvtime –hører rykter om at Cohen skal spille i tre timer-, noe som ikke blir bedre med evige repeteringer av refrenger og lange outroer.
Jeg vil tro de fleste som er her også har tenkt seg på Cohen neste dag, og jeg tror dette er en god oppvarming. En gammel traver han også, som jeg regner med også har full kontroll, som vet hva han gjør, jeg tror jeg vet hva jeg får, det blir nok mye det samme som dette. Og folk aplauderer, lenge, det er en ærbødighet i denne applausen...’A very eclectic show indeed’ sier Marianne...et bra show, må jeg si, selv om jeg tidvis savnet en viss nerve kanskje, om ikke på scenen så blant publikum, og kanskje enda litt mer eklektisisme? Det var trygt og godt å sitte i salen under konserten med Marianne Faithfull. Og det var bra, det var det. Og bra skal det bli på Leonard Cohen også. Jeg er litt sent ute, jeg er det, pressen slipper inn ca. en halvtime før alle andre...et privilegium jeg definitvt skulle ha benyttet meg av...Fy faen så mye folk! –ellevetusen skulle jeg senere få lese-, Romsdalsmuseet er fullt av folk, det er så mye folk at jeg knapt ser scenen. Jeg beveger meg i opp i høyden, der er det også fullt av folk, jeg ser ikke noe. Konserten har begynt. og jeg ser faen meg ikke en dritt.
Jeg klatrer opp på en benk og skimter scenen langt der nede. Er det Cohen? Nei, det er en gitarist, eller bassist, umulig å si, jeg lener meg til siden, der er han! en liten fyr i mørk dress, med hatt, og han synger, ah...for en stemme, for en mann. I motsetning til Marianne Faithfull er Leonard Cohen en herre jeg har hatt et langt forhold til, om jeg så ikke har hørt på ham, så har han befunnet seg der i min bevissthet ganske lenge...omslaget på ’I’m your man’, med bananen, kordamene på ’Ain’t no cure for love’...og senere begynte jeg lytte på de andre platene, og jeg må si, jeg liker de første best, de mest minimalistiske –samme med Dylan-. Her har han med seg fullt band, men det overdrives ikke, heldigvis. Cohen er ikke så eklektisk som Faithfull etter eget sigende var, og han spiller i tre timer!
Min halvtimesregel på konsert slår til, det slår ikke feil...Men herregud dette er stort. Cohen er stor, han er en av de største. Her er ærbødighetsfølelsen enda større enn hos Marianne Faithfull. Disse sangene, hver og en betyr noe for noen i publikumet – det er ellevetusen av dem! ellevetusen! -, og de får dem på rekke og rad, jeg bryr meg ikke engang å ramse opp, jeg brydde meg ikke om å følge med, om noen spør meg om han spilte ’den’, svarer jeg ’ja’, han spilte dem alle, ja til og med ’Halleluja’, som han nylig har gått ut og bedt folk om å slutte å gjøre coverversjoner av, som man faktisk hadde blitt forledet til å tro at man var lei av...åh nei...jeg setter meg ned på bakken, lener meg mot et tre, har gitt opp å se noe, nyter sola, nyter tilværelsen, musikken...Igjen slår trygghetsfølelsen inn, men jeg skjønner det nå, det er en god trygghet dette, det er det, eller det vil si, trygghet er godt. Her finnes ikke noe ubehag -bortsett fra min egen bakrus, men det skal jeg ikke gå nærmere inne på, vi har alle vært der...
-Men, selv om det byr meg imot å bryte opp fra denne tilstanden av overgivelse, det er ikke helt uten grunn at ungdommelighet verdsettes som den gjør, selv om man hele tiden får høre at de gamle alltid er eldst. At de er eldst er det som gjør både Faithfull og Cohen til hva de er, for vi må huske, de er ikke bare utmerkede sangere, artister og låtskrivere/tolkere, de er også noe mer...levende legender, ikoner, opphøyde, på et vis usårbare, man kan få følelsen av at de ikke kan gjøre noe feil, -selvfølgelig kan de gjøre det, men de gjør det ikke, iallefall ikke her, nå - De er de eldste, de har ikke lenger noe mer å bevise enn å bekrefte at de fortsatt er der, at de fortsatt er eldst, og at de fortsatt vet hva de holder på med. Iallefall er det alt de trenger å bevise ovenfor de ellevetusen på Romsdalsmuseet.
Det er en trygghet, at de fortsatt er der. Cohen er trygg, publikum er trygge, publikum er trygge på Cohen og han på dem, på oss. Vi vet alle hva vi gjør. Han gir oss hva vi vil ha, og vi gir ham vår hengivenet –og de som driver med slikt gir ham terningkast seks, en gjennomgang av landets media gir Cohen yatzy- Selv takker jeg ham for ikke å ha misbrukt min tillit og min hengivenhet, min trygghet...skjønt, hva ville vel pirret meg mer enn om han hadde gjort nettopp det?

Nils Todal