OLAVSFESTDAGENE
28
juli - 5 august 2012
LØRDAG
28 JULI
Orginaltegninger:
Live Olsen
Åpningskonserten
i Nidarosdomen
Vigdís
Finnbogadóttir
Musikalsk Nachspiel
LIVE
OLSEN & PAPAFAHR: To kollobratører i kunst og poesi er klare
for Olavfestivalen,
Foto: Thomas Thell
Forsnakk:
Det er jo
ikke til å tro!
Her stod man nesten med skuta i åkern og var på nippet å
si nei takk til Olavsfestivalen. Så plutselig får jeg en velsignet
beskjed om at Live allikevel har mulighet til å være kollabrotør
og samarbeidspartner om Olavsfesten.
Som illustratør!
Denne spennende unge kunstner som jeg hadde sett på en utstilling
for noen måneder siden virket å ha mot til å ta seg
an en så viktig oppgave som Olavsfestivalens egne Festivaltegner!
Fotografere
kan jo vel hvem som helst ta.
nå som pixlene finns omrkring oss som en usynlige forurensning og
truer med å fange oss alle inne i et evig fotografi som det blir
vanskelig å komme ut av.
For en poet er det også en stadig kamp med disse fotografer som
går rundt å sier at et bilde sier mer enn tusen ord.
Et meget idotisk uttrykk som ikke har mye sanning med seg.
Det er noe vi stakkars poeter vet, som må lete høyt og lavt
etter alle slags vakre ord av aller former og språk.
Av 999 ord så er det kanskje et ord av disse tusen som går
an å gjøre poesi av, det er noe alle burde vite.
Men nå var det jo hastverk på mange fronter, det var bare
noen få dager før det skulle starte.
Selv hadde jeg som vanligt blitt forlatt på skuta, som ensom ansvarlig
utgiver av denne eminente avis, som alltid kommer i et så hendig
format, men som ikke er bare å slenge ut gjennom et bilvindu når
du kjører oppover gaten.
Dessuten skal det jo skrives, tenkes og planlegges en god del, og Thomas
Thell, satt i Stockholm og skjelver på et kurhjem for sin skrivekrampe
og nekter å ta telefonen.
J.T.S. er på blålangefiske langt pokker til havs og snakker
bare med folk over VHF, kanal 8.
Kunstmaleren og redaktionen faste og helt upålitelige penseldrager
Wara har også som vanlig stukket av, opp til Finnmark og Pasvik,
av alle steder. Der er det både bjørn og ulv, og om han prøver
å male noe der, må han først jage bort en tusen mygg
mellom hvert penseldrag.
Mona, som gjorde sånn suksess i Molde 2010, har gått over
til produsere en film om tiden i Molde og reiser rundt og holder foredrag
om sin tid på Skandinavisk Kommentar.
Så å få med denne nye spennende personen i et samarbeid
var jo en lykke som var nesten større en den skadeglede jeg kjente
for de stakkars redaktionsmedlemmene som satt og hadde det fælt
på sine øde plasser rundt om i Skandinavia, som nå
gikk glipp av en fantastisk opplevelse!
Desverre gikk det ikke så bra å få henne til å
ta det som et korttidsvikariat, så jeg kunne sende henne rundt å
tigge penger av firmaer, organisasjoner og diverse Gründere, samt
å flørte seg inn med noen med en passende sportsbil eller
limosine, så vi kunne farte litt rundt og riktig få et helhetsblikk
over festivalen.
Hvor festlig hadde det ikke vært å ta med Patti Smith, Thåstrøm
og andre artister ut på en liten biltur til Flakk, med barskapet
fyllt til randen og mikrofon og tegneblokk høyeste beredskap.
Men nå fikk det istenden bli flere versioner av plan B og det var
helt i orden for meg.
Som jeg selv, er Live en person som helt vil konsentrere seg om sin kunst,
og er ikke så mye intressert i å springe rundt å tigge
fordeler her og der. Det var nesten en lettelse, må jeg si.
Det hadde jo betydd at jeg hadde blitt hennes sjef og være sur og
streng hele dagen, og mase på henne om deadline hit og deadline
dit.
Nei, det var en spesiell dame som noen av hver kunne lære av.
Særlig mine bortblåste kolleger på redaktionen som bare
tenker på effektivitet og klager på at det ikke finns spalteplass
nok, om det kom noen og ville kjøpe en masse reklamespotter.
Nå
var det i stort sett bare min oppgave å sette Live inn i forholdene
i Trondheim og omegn, fra Olav den hellige ble født og til forrige
uke.
Hun er jo fra Rinndalen og har bare bodd her i byen og kjenner jo ikke
til kristen-talibanerne og deres forsøk på å stadig
sabotere festivalen og stoppe all musikk og klokkeringning fra alle kirker.
Det gjelder å se opp for de skumle typene og være forberedt
på hva som helst!
Til min lettelse er jo jeg her og kan beskytte henne, jeg kan jo se en
kristin-taliban på hundre meters hold eller nærmere og kan
alle knepene.Har man som jeg, vokst opp med kristen-talibanere, så
kjenner man dem ut og inn.
Så
jeg bare nevnte de sånn i forbifarten, for ikke å skremme
opp henne.
«Pride-paraden må vi absolutt få med oss» sa jag
til Live, vi satt og drakk kaffe oppe på taket av Clarion hotell
og gikk gjennom programmet for å se hva vi hadde lyst til å
dokumentere under festivalen.
«Er det sant? Pride-parade her i byen?» utbrast hun glad,
uten å ane vilket stort mirakel det var.
«Jeg hørte det på byens homsebar i det jeg skulle gå
hjem og lese om igjen det nye testamentet, som jeg ikke hadde fått
med meg på noen år», skrøt jeg for å vise
hvor godt forberedt jeg var.
«Jo, da, vi ses på paraden» var det en som ropte etter
meg.
«Vilken bar var det, da» spurte hun nysjerrig.
«Åh, jeg husker ikke akkurat så godt, Credo...nei..Supa...Manna
kanskje...æsh, det spiller ingen rolle, det var ikke så langt
fra Jerbanen eller ved en bro. Jeg var så oppfyllt av et dikt jeg
gikk og filte på i tankene, så jeg var ikke helt med».
« Det var ikke ved gamle Bybro, da?» spurte.
«På Bakkelandet!?? Nei, dit går jeg aldrig. Jeg blir
gal av de forferelige trange gatene der, med kobbelstener eller hva det
heter".
Jeg tenkte på den gangen for mange år siden, da jag brakk
hælen på de svindyre skoene jeg hadde kjøpt i London.
Jeg lovte meg selv dyrt å hellig å bare gå på
aslfalt etter det!
«Hovedsaken er jo at det endelig blir en Pride-parade sa jeg, så
får alle gaye komme strømmende ut fra alle kanter av byens
bakgater, jeg bryr meg ikke».
Men jeg var begynt å bli usikker, en Pride-parade i Trondheim var
for bare to år siden like sannsynlig som å bli truffet av
en sunami i Selbu, det visste jeg etter mine etterforskninger.
Det kanskje var like bra å holde seg borte fra åpningen, tenkte
jeg, så man ikke blir skuffet. Å ha en gay ordfører
i Trondheim som ikke en gang klarer å arrangere en liten Pride-parade
er jo ikke noe man blir i festivalstemning av om det viser seg at jeg
har feil.
Noe jeg sjelden har, forresten.
Men tilbake
til programmet.
Vi ville begge to gå å høre på konserten i Nidarosdomen
som skulle være åpningskonsert.
Jeg hadde en gang en utrolig musikkopplevelse der, med Mari Boine, et
kor fra Syd-Afrika og et manns-kor fra Moskva og en organist. De stod
i hver sitt skip i domen og avløste hverandre.
Det var magiskt og Mari Boine utmerket seg til den grad at man nesten
kjente de samiske gudene strøk gåsehud på hele publikumet
under visse partier. Så domen er et spennende kort!
Så skal vi selvfølgelig gå å høre på
Vigdis fra Island, den tidliger presidenten som er en av mine store idoler.
En kvinne med mot og karisma, som satte Island litt bedre til rette på
verdenskarte under sin tid som landets leder!
Etter Vigdis, ble vi enige om å gå innom Vår Frue Kirke
og få med oss litt av Henning Kvitnes og «Guttene i bandet»,
som Live snakker så godt om.
Hun så ut til å ha en nese for hva som er bra og jeg ble mer
og mer bestemt på å stole på hennes valg.
Etter det blir det Talenter med tæl, hva nå det er for noe,
jeg hadde ikke en anelse, jeg ble bare mistenksom over at det var på
Sparebank1 sin scene.
Hva gør en bank her midt i en kirke- og kulturfestival, si meg?
Har de ikke nok med å sitte å telle alle penger de får
inn om dagene og justere opp marginalrenten til en stakkars lånetaker
ligger søvnløs og lurer på om det er dags å
selge hus og hjem?
Men jeg hadde jo lovet å være snill og ikke komme med en masse
politisk snikksnakk.
Det var et under å få med en så proffsig kunstner som
Live, som heldighvis ikke hadde en anelse om min fortid og alle sidesprang
jeg har gjort over til lovens gråsoner og mer dertil.
Så det var best å førsøke å tøyle
seg, noe som ikke skulle bli så vanskelig.
Jeg er jo en ganske snill person tenkte jeg, og når vi skiltes og
gikk hver til sitt, etter å ha bestemt barheng på Musikalsk
Nachspill, som siste punkt på morgendagen, gikk jeg og tenkte på
at jeg jammen var ganske snill.
Å gå
på bar en søndag, det var utroligt snillt å gå
med på, tenkte jeg!
Tankene drev videre avgårde til de vakre Buran-pikene som jeg brukte
å lese poesi for om nettene. De synes jeg var veldig snill som lot
de komme å slappe av, og rote litt rundt i medisinskapet mitt, før
vi la oss ned og henga oss til poetiske utflukter til, for så unge
piker, helt ukjente trakter.
Desverre var det jo noen foreldre som slettes ikke var så blide
på meg for at jeg tok meg litt av deres forsømte prinsesser,
men man kan jo ikke gjøre alle til en glad laks, som Gud sa, da
han skapte fjøslaksen.
Nei, snillhet skulle ikke bli noe problem.
Å ha en så trygg arbetskamrat ved sin side, gjorde at jeg
var sikker på at ingenting skulle få meg ut av balanse denne
festivalen!
Det var jo fryktelig synd at det ikke var mere jazz på kirke- og
kulturfestivaler, men en trøst var at Trondheim Jazzorkester skulle
spille noen gang under festivalen.
Og programmet så jo spennende ut ellers.
Man får ikke være kresen.
Her kan man spasere rundt og nyte av Trondheim, uten en masse avsperringer
og sånt, som det er på alle de forferdelige rock-og popkonsertene.
At det i det hele tatt var lov å arrangere sånne konserter
var en gåte, i et land der det ikke går an å oppdrive
noen slags spennende substanser som gjør høy musikk så
deilig å danse til.
Her er det jo dessuten ikke lov å spille høy musikk en gang.
En meningsløse desibel-grensen som gjorde det forbudt å nyte
av bassen når den blir som best rundt 150 desibel eller så!
Før jeg la meg måttejeg lese litt for fuggeln, den var svært
så sjalu for att jeg er ute så mye nå, og ikke som vanlig
henger over datamaskinen og skriver poesi og holder den med selskap.
Sant å si er jeg ganske lei av den fuggeln og en djevelsk plan har
begynt å forme seg i bakhodet mitt.
Men siden jeg har bestemt meg for å være ganske snill under
nesten 10 dager i strekk, så få det vente.
Jeg jaget den ut i nattemørket og tok mine ti søvntabletter
som vanlig.
Huff, da det var sent, klokken var over midnatt allerede.
Jeg satte med i lenestolen, for å være forberedt til å
styrte opp i den tidlige morgenstund, etter som paraden skulle begynne
allerede klokken 12.
PapaFahr, poet på hellig grunn
LIVE
OLSEN & FESTIVALKUNST
Lördag
28 juli:
Klokken ni
ble jeg revet opp av min deilige lenestol av en ekkel lyd. Jeg fikk kravlet
meg opp og forstod ikke riktig hvor jeg var, alt var som en tykk grøt
i hodet på meg og jeg ramlet og slo meg voldsomt mot de store skarpe
steinene jeg har på stuegulvet for at fuggeln skal kjenne seg som
i fjæra.
Selvfølgelig var det fuggeln som stod og hakket på vinduet,
helt desperat og forvridd av angst, mens en tjue, tretti måker styrtdykket
mot den og skrek som om det var en hel loff som hadde blitt kastet ut
til de.
Den forsøkte så godt den kunne å gjømme seg
under måsekvernen utenfor på taket, og den ble virkelig glad
når jeg åpnet vinduet og slapp den inn.
Da så jeg gjennom mn extremt tilgrötede hjerne at jeg hadde
tatt feil sovetabletter. Jeg hadde tatt 10 stykker av tablettene Dennis
hadde gitt meg, som han hadde kjøpt i Shanghai. En var nok til
å slå ut Dennis hele reisen tilbake til Sverige, så
det er en riktig hestekur.
Så bra at jeg er godt vant til all slags tabletter og har en fuggel
som kan vekke meg.
På en times tid med kalde avrivninger og en ti, tyve springmarsjer
opp og ned trappene til tredje etasje, var jeg såpass klar at jeg
klarte å finne klærne.
Jeg hadde akkurat fått på meg de svarte, mønstrete
nylonstrømpene, da Live ringte. Så fort jeg kunne, i mitt
ultrarapide tilstand, klarte jeg til slutt å mase meg ned i byen.
Jeg var trett, meget trett, og sur på meg selv for at jeg hadde
tatt feil sovemedisin. På veien ned i den friske Trondheimsluften,
forsøkte jeg å undertrykke tanken på å gå
hjem å kjøre i gang måsekvernen og bare gi blaffen
i hele festivalen. Jeg var ikke lenger det minste intressert i none Pride-parade,
jeg ville heller at den russiske hæren skulle marsjert til torget
og parkert tanksene sine i Nidarosdomen.
Men da jeg nærmet meg Lives hus ble jeg på bedre hunør
og minnet meg på hvor snill jeg kunne være.
Jeg kjente hvordan de deilige nylonstrømpene til Mari liksom kjærtegnet
mine ben og alt ble bra igjen.
Etter en
sånn morgen ble jeg nesten lettet over at det ikke var noe Pride-Parade
og av bare å finne en ganske normal folkefest på torget, der
paraden skulle marsjere opp til Borggården.
Rita Ottervikmed Biskopen som sufflør
Vi fikk med noe av Rita Otterviks tale i et fullsatt, stort telt og Live
fikk tegnet henne.
Skandinavisk
Kommentar goes surrealive.com
Vi flyttet oss til en trapp og hun tegnet videre.
Jeg hadde kamera framme og tok pliktskyldigst noen bilder. Vi fikk den
glupe idèen at vi skulle gå opp til Kunstmuseet og vente
på paraden der, noe som gjorde at vi h.elt gikk glipp av den, fordi
den gikk gjennom og bak Domkirken og ikke foran koret, der vi satt og
ventet spent.
Live
Olsen, Skandinavisk Festivaltegner i arbeid.
Men det var folkeliv, været var overskyet men varmt og mennesker
så ut som de trivdes.
Live
Olsen, : Festivalkunst fra "Den
unge pilegrim"
ÅPNINGSKONSERTEN I NIDAROSDOMEN
Åpningskonserten i mittkoret i Nidarosdomen fikk vi med oss på
parkettplass, derimot. Det var en magnefik og imponerende forestilling,
med Trondheimssolistene, kor og en spesialskrevet opera med norsk tekst
for det meste, tekst som tok for seg de kulurelle og relgiøse konflikter
og spørsmål som menneskeheten har slitt med i alle år.
Allt meget bra arrangert og fremført og med dansere som illustrerte
Abrahams liv og hans tanker.
Det er intressant å høre på så komplisert musikk
for å lære seg mer hvordan den fungerer, men jeg tenker at
det kanske ikke er så viktig.
Jeg vet jo ikke så mye om jazz, men jeg elsker jazz, nesten i alle
former.
Bare ikke Stockholmsjazz.
Eller Oslojazz, for ikke å forglemme!
Klassisk musikk har jeg ikke noe dårlig forhold til og jeg har lenge
drømt om å skrive en opera og vil gjerne lære meget
om hvordan musikken er bygd opp.
Det var sikkert en stor utfordring for Terje Nordby som har skrevet teksten
til komponisten Bertil Palmar Johansens stykke, som er et mangfold av
musikkarter vevet vakkert inn i helheten. Om jeg skal nevne noen så
var vel Ali Mohammad Aalaeis tar-instrument vakkert og et viktig krydder
i det hele, og Olof Dimitri Røes solo med sekkepipe var imponerende.
Røe er en fantasktisk musiker og fiolinist med en stor bredde,
fra Balkanmusikk til klassisk. Det var første gang jeg så
ham traktere en sekkepipe og ble ikke overrasket over at han spilte så
bra på den, at selv en skotsk musiker hadde blitt litt misunnelig.
Men jeg må nevne Eir Inderhaug, Marianne Beate Kielland og Mads
Wighus, selvfølgelig, alle store stjerner operascener i Europa
.
Fantastiske stemmer.
Mariana Slåttøy og Ole Willy Falkhaugen hadde kanskje den
vanskeligste oppgaven, å veve dans inn i mellom alle sanger og korstykker,
men også de håller en så høy klasse at det bare
blir nydelig.
Nidarosdomen er et mektig konsertlokalet, om det er kirkeakustikken i
seg selv er tvilsomt, for her er de ikke redd for å bruke mikrofonteknikken
til hjelp.
Men takket være at det også er de beste som finns av lydteknikere,
tenker man ikke på annet enn at lyden er perfekt.
Andre steder i Europa er sånne konserter mye mer vanlig og det er
jo synd at det ikke skjer så ofte i Trondheim. Men når det
skjer, er det bra at det holder en så høy kvalitet.
For poeter som alltid leter etter de vakre ordene, var det som et møte
med mine guder. Kunsten og poesien finns i komposisjoner og fremføringer
som dette, der musikere og sangere, i konsentrasjon og alvor skaper en
stemning som tar oss bortom kirkerommet og skaper et øyeblikk av
guders nærver blandt publikum.
På vegne av poesiens guder takker jeg for en fin konsertopplevelse.
Men også Mari Boine, selvfølgelig, som for noen år
siden, hadde sin magnifike konsert her og lokket meg inn i Domkirken,
og gjorde at jeg kunne glemme alle mine traumer fra denne kirken, som
i min barndom var som et skrekkens hus.
Før det er slutt må vi gå og det kjennes meget irriterende,
vi må ha tid til kaffe og litt jobb før vi går for
å høre på Vigdis Finnbogadottir.
Live er i stort slag og det er gledende at hun tar seg an oppgaven med
sånn lyst
Jeg liker det hun gjør.
Men helt klart er det at en fri og spennende konsert- og festivaltegner
er født i henne. Det var faktiskt ikke jeg som kom på ideen,
det var hun selv og jeg fikk høre om den.
Men at det skulle bli noe større som et Olavsfestivalprojekt, ser
jeg bare som en naturlig ting og er en produkt av min kjærlighet
til den den av Trondheim som jeg elsker.
Men det krever selvfølgelig ganske mye mot å tegne på
denne måten, og en porsjon fandenivoldskhet, som Live besitter.
Det skulle være flere som tegnet til musikk.
Det er rogivende å se på for oss som ikke kan kunsten å
tegne eller male, og kreativiteten folder ut seg på en annen måte
også for kunstneren, når man har både musikk og publikum
rundt seg.
PapaFahr - poet i grensløst land
Vigdis
Finnbogadottir i Katedralskolens festsal
Vigdís Finnbogadóttir
Desverre gikk vi fra den vakre konserten for ingenting.
Desverre sier jeg, også for min kjære Vigdis, som heller skulle
tatt med seg noen på Mormors Stue og sittet og pratet i fred og
ro, uten mikrofoner og med de mest intresserte og de politiske representantene.
I det forferdelige lokalet i Katedralskolen, der så mangen stakkars
elev har sittet og planlagt å ta livet av seg på grund av
det forferdelige språket latin, som barn av de beste borgere ble
tvunget å lære så sent som på 70- tallet.
Det her er ingen plass for meg, kjenner jeg med en gang og får nesten
litt vondt for å puste. Jeg tenker på min stakkars søster
som blev tvunget av vår far å gå på denne fæle
skolen, onde ånder suser omkring her overalt.
Her får Vigdis både dårlig mikrofonteknikk og da bebreider
jeg ikke den kjekke lydteknikern. I et sånt rom kan man ikke formidle
det som Vigdis skal si. Dessuten er hun utrolig kjedelig å høre
på og det smerter meg.
Hun skulle selvfølgelig prate på Islandsk.
Men noen ryggdunker, som hun tydlighvis tror på, har sagt til henne
at det gjør ingenting om man har en merkelig aksent.
Om du bare gjør deg av med sånne noksagter, Vigdis, så
får du sikkert en bedre alderdom.
Det er ikke noe mening i å holde foredrag om noe som helst om man
ikke kan snakke språket tydelig og klart. Om man dessuten ikke har
særlige talanger som foredragsholder, så er det som 82-åring
best å dra seg tilbake og kjempe på andre fronter.
For dette
er jo ikke Vigdis som jeg kjenner henne og festivalen har gjort henne
en stor ugjerning i å ta henne hit hvor hun ikke kan utfolde sitt
store talang som karismatisk taler og forbilde på det språk
som hun behersker som en Islandsk poet.
Nei, vet du hva, jeg setter aldrig min fot på den forferdelige skolen,
som skulle vært gjort om til Steinerskole allerede på 70-tallet.
Men det er sjelden så galt at det ikke er godt for noe.
Nå skal jeg virkelig sette meg fore å reise til Island så
snart som overhodet mulig.
Der, under de rette forhold kan jeg be om et intervju med henne og sikkert
lære meg mye av det, for det er en meget klok kvinne.
At vi ikke
kom inn på Henning Kvitnes i Vår Frue Kirke, på grunn
av et påmeldingsbeskjed som vi ikke hadde fått, tok vi med
knusende ro.
Festivalledelsen har hele tiden vært meget trivelige og de er fohåpninghvis
litt nysjerrige på Lives kunst under festivalen.
En gammel poet er og blir en gammel poet, så mange spennende hjul
kan ikke jeg oppfinne.
Jeg bare takknemmelig for at jeg får gå omkring her og ta
hånd om mine gamle barndomstraumer og forhåpentlighvis jage
de bort etter hvert.
Og kanskje gjøre noen av våre lesere nysjerrig på denne
vakre byen.
PapaFahr
- poet med Islandsk poesi i årene
Live
Olsen minglet med nachspielbandet
Musikalsk nachspiel
Så kom det som jeg gruet meg til mest med denne festivalen og alle
andre festivaler. Musikalsk Nachspiel i teltet til Sparebank1.
Bare det fryktelig «norske» ordet Nachspiel får det
til å gå kaldt nedover ryggen på meg, ikke bare som
poet.
Jeg har nemlig vært på et og annet Nachspiel og det var ikke
noe hyggelige opplevelser.
Og Sparebank1, med denne flotte navnekombinasjonen som en poet fra helvete
har funnet på, men som sikkert ble gjort for å lure unda noen
trilliarder fra skattemyndiheten.
Men jeg tror det er en viktig ting for en ung og sosial kunstner som Live,
hun trenger å mingle litt og bli kjent med mennesker med litt forbindelser
innom kunst her i Trondheim.
Selv har jeg absolutt ingen ambisjoner og har aldrig hatt det og usosial
og fåordig som en nyfanget øster jeg er, kan jeg bare være
med for å støtte henne.
Men å ha sosial fritid med noen jeg jobber med og respekterer mye
er svært vanskelig for meg. Jeg orker ikke å sitte å
prate med kunstnere, musikere og poeter om kunst, kultur og sexus-plexus.
Det er kjedelig og intetsigende, men om Live tog seg av pratingen, kunne
jeg sitte i ro og spane litt isteden, og se om jeg kunne få øye
på noen kristen-talibansk lekkerhet som hadde sluppet ut av sine
strenge foreldres grep.
Så det kunne jo bli spennende.
Nå hadde jeg aldrig vært hjemme hos Live, man vil jo ikke
gjerne gå hjem til kunstnere og se hvordan de bor. Dessuten så
hadde jeg fått vite at hun liker flaksende fugler og til å
med måker. Hun hadde visst en tam måke i bur, som hun slapp
ut av og til og hadde temmet.
Bare tanken fikk nakkehårene mine å reise seg, heller skulle
bli skutt enn å utsette meg for besøk hjemme hos noen som
har en flaksende fugl hjemme!
Bare hun nå ikke fikk greie på min måsekvern som jeg
har utenfor vinduet. Jeg hadde jo et svare strev med å få
beroliget husverten om denne maskin, som ser ut som turbinmotor fra et
lite jetfly. Men da jeg hadde skyndet meg å tegne en skisse av et
avansert ventilasjon og gulvarme-system, ble han førnøyd.
Så førnøyd at han ville jeg skulle installere en sånn
til ham også.
Men jeg fikk ro meg i land så det fosset og si at den ikke var helt
ferdig og bråket kollosalt på natten så jeg var nødt
til å ta en masse søvntabletter og det gjorde susen.
Han blev helt plutselig uintressert av min fine oppfinning.
Det vanskelig nok med Live at hun hater menn som sniker rundt på
konserter med gigantiske kameraer, selv min lille systemkamera uggleser
hun og jeg får la være å krype rundt og ta bilder og
bare sitte og late som jeg er helt laidback og ta noen bilder i hytt og
vær.
Men det blir ganske vanskelig for de artiklene jeg selger til andre land,
der de gjerne vil ha bilder og ikke er så moderne at de godtar en
festivalteger. Jeg må jo leve og jeg trenger jo noen bilder.
Kankje jeg kan prøve å få kontakt med den deilige fotografen
jeg har sett smyge rundt på noen av de arrangemang vi har vært
på.
Henne kunne jeg tenke meg å ta med hjem og snakke objektiv og blenderåpning
med, og annet som ikke har med fotografi å gjøre i det hele
tatt, men jeg er jo redd for at Live skal ta ille opp. Sannsynligheten
for at jeg skal få henne med hjem er jo ellers små, da hun
har en irriterende journalist hengende i hælene hele tiden.
Hvordan i all verden har Adresseavisen klart å ansette den fantastiske
fotografen? Den kjedelige avisen som har hatt monopot i Trondheim siden
Olav den Helliges tid!
Jeg har tatt med en grundig sjekk på hennes fotografier og hun er
av topp klasse!
Det er ikke det at hun er utrolig sexy, men hun har det blikket som bare
gode fotografer har, jeg kan se det når hun jobber.
Kanskje jeg kan tilby henne å ta noen raffige bilder av meg i veldig
lite klær i forskjellig lekre posisjoner, mot at jeg får noen
av hennes festivalbilder?
Vel, jeg får legge opp en listig plan.
Nachspielet ble en katastrofe. En større katastrofe enn jeg trodde.
For det første var det ingen der nesten og det var jo trist bare
det.
Det her kan jo ikke være bra for festivalen.
Hvor er alle mennesker en lørdagskveld?
Er de på den forferdelige Storåsfestivalen eller Storsjøyran
i Østersund eller rent av på Selbufesivalen?
Det kunne jo forsåvidt være bra at de menneskene holdt seg
langt bort fra byen, men det må jo være en masse folk som
liker jazz og Trondheim uten en masse dårlig rockemusikk??
Live hadde også tatt med seg en fyr hun sa var sin gamle lærer
franoen skole et sted. Veldig snart fant jeg ut at han var en spion, en
fagforeningsman fra kunstnerforbundet som ville sjekke om Live fikk bra
betalt og om jeg var en seriøs person. Han spurte og gravde om
hva jeg gjorde, vilken musikk jeg likte, hvor jeg bodde og spanderte til
og med en øl på meg. Meget ubehagelig.
Hver gang Live kom til bordet vi satt etter å ha minglet både
hit og dit, begynte han straks å snakke om kunst på en tilgjort
måte.
Så jeg hadde inget valg annet enn å drikke opp ølet
ganske fort og gå hjem. Så var den festivaldagen slutt på
en så dum måte.
Lives mingelkapacitet imponerte på meg og det kvelden kunne kanskje
ikke ha blitt så verst om ikke den der fagforeningsspionen hadde
hengt seg på Live.
Men i morgen er en ny dag og mye spennende skal skje.
Kanskje vi til og med går på en boksignering med Patti Smith.
Live kan jo få en bok.
Selv er jeg helt uintressert i hva Patti Smith har skrevet om sitt fantastiske
rockete liv. Heller et rolig intervju, men hun lar seg ikke intervjue,
hilser festivalledningen.
Men tegnet, det skal hun soren meg bli, no matter what !
PapaFahr - poet med rett til det ene og det andre
MAIL TILL LEDARSIDAN
Detta material är skyddat
av lagen om upphovsrätt. Eftertryck eller annan kopiering förbjuden.
Futuresound of Jemtland, Norway, Sweden. Internet e-mail: redaktion@skandinaviskkommentar.com
Design by Futuresound of Jemtland Graphics by Multimedia Arthouse Copyright
© 2005
|